Tar dugnaden et geografisk hopp videre

Vi i Norge har vann og såpe, likevel smittes­ vi. Hvordan går det da med de som allerede mangler de mest grunnleggende ressursene for å sikre seg mot smitte

Norge har samlet alle til dugnad for å hindre koronasmitte. Vi kan nå ta den et stort skritt videre ved å bidra til å sikre vann og gode hygieneforhold for mennesker som ikke har vann til å vaske hendene med.

Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er i gang. Støtt opp om aksjonen, så tar Kirkens Nødhjelp spadetaket for deg hos dem som trenger det mest.

Vi vasker hendene i tette intervaller, og desinfiserer dørhåndtak og varer og kjøleskapshåndtak etter en tur på butikken. Selv rattet og interiøret på bilen har vi oppdaterte metoder og spesialutviklede rensemidler for.

Noe så selvsagt at vi ikke engang trenger å si det er at vi har antibac og såpe – enda mer selvsagt: vann. Til tross for alle mulige remedier føles det likevel ikke helt trygt for smitte.

Her vi sitter med alle rengjøringsmidlene våre er vi likevel blitt en blant dem som føler på kroppen den trusselen som manglende hygienetiltak utgjør. Vi har såpe, antibac og elver med vann i strie strømmer. Tre milliarder mennesker har ingenting å vaske hendene sine med.

1 av 9 mennesker i verden har ikke tilgang på rent vann. Mens vi går over friske bekker etter antibac, må tiåringer gå mange kilometer for å hente vann til familien og dyr i landsbyer i Etiopia.

Når de kommer tilbake kan de ikke gjøre annet enn å stole på at vannet ikke er forurenset, og hvis vannet er forurenset så risikerer tiåringen at lillebroren rammes av noe så tilsynelatende uskyldig som diaré.

700 000 barn under fem år dør hvert år som følge av diaré som direkte skyldes urent vann – fra vannkilder de deler med dyr og innsekter, avføring og skitt. Blodig diaré og alvorlige sykdommer som konsekvens.

Men nå er de underlagt enda en trussel: Nå står mange afrikanske land sør for Sahara i fare for å bli overrumplet av koronaviruset. Nok en kampestein i ryggsekken.

Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er – om mulig – enda viktigere nå enn før for menneskene i disse landene. For menneskene som bor her har ikke helsehjelpen de trenger, og mens 5 367 580 nordmenn frykter sprengt kapasitet på sykehusene, så er helsehjelpen til menneskene her svært mangelfull.

Men erfaringen bekrefter tydelig at det nytter å jobbe for rent vann, noe vi alle kan delta i – Kirkens Nødhjelp tar spadetaket for oss, slik at tiåringen i landsbyen Besekoi Etiopa nå kan hente trygt vann både i elva og ved vannstasjon. Vannstasjonen er en av 12 som landsbyen fikk av Kirkens Nødhjelp i fjor.

Da ble det boret en 120 meter dyp brønn, og lagt 16 kilometer med rør inn til landsbyen. Takket være rent vann holder hun seg frisk, har vann til matlaging, til kaffe og til dyrene. Med vannet hun henter i elva, som tidligere var eneste vannkilde, vasker hun nå klær og hus. Hun har mulighet til å holde koronaviruset ute, der hun før ikke hadde hatt sjans.

Gjennom fasteaksjonen kan vi være med og hjelpe. Vann og trygge hygienetiltak er livsviktig. Koronasmitten sprer seg i allerede vanskeligstilte land.

Vi i Norge har vann og såpe, likevel smittes­ vi. Hvordan går det da med de som allerede mangler de mest grunnleggende ressursene for å sikre seg mot smitte? Nå haster det enda mer enn før å jobbe for å sikre menneskene i fattige land noe så grunnleggende som vann.

Nå kan vi faktisk sørge for at Kirkens Nødhjelp kan sikre vann og trygge hygienetiltak, så de forebygger koronasmitte der de kan, akkurat nå.

Kirkens Nødhjelp styrker også håpet om at befolkningen kan hjelpe hverandre. Bate i Etiopia forteller at han har bestemt seg for å bli lege etter at hele landsbyen hans var rammet av farlige bakterier i drikkevannet, og sto på terskelen til å flykte.

Han ønsker redde liv, og kunne gjøre mer for sine sambygdinger om krisen skulle ramme senere, og syntes det var vondt å se lidelsen, merke magevondten selv og ikke kunne gjøre noe.

Takket være norsk dugnad – som fasteaksjonen i høyeste grad er – kan han gå på skolen igjen og komme nærmere legedrømmen – fordi landsbyen har fått varig tilgang på rent vann, og en vannkomite tar vare på infrastrukturen – vannpumpa og rørledningene.

En hel befolkning på 8.000 mennesker kan bli i sitt elskede lokalsamfunn og slipper å legge på flukt.

Dette er livreddende og ­rettighetsbasert arbeid som ­nytter.