Fremtidens kirkeliv
 og det økumeniske perspektiv

Uansett hvor vi hører hjemme i kirkebildet, kan det være klokt å innstille seg på at fremtiden ikke vil bli en forlengelse av hva som er nå. Vi er den siste generasjon som er vokst opp i et samfunn basert på et kristent verdigrunnlag.

Den nordisk-katolske kirke er fra ulikt hold blitt karakterisert som «sekterisk» på grunn av manglende størrelse. Dette er ellers en skjebne som også ble urkirken til del som i sin samtid ble omtalt som «nasaréer-sekten» (Ap gj 24:5).

I kirkelig sammenheng blir imidlertid ordet «sekterisk» vanligvis ikke brukt kvantitativt, men som en kvalitativ kategori. Det sekteriske består i den selvbestaltede vilje til å ri egne kjepphester på bekostning av den apostoliske læreoverlevering. På slike premisser kan også «store» kirkesamfunn bli sekteriske.

LES:Kirkeflukten

Etter krigen ble sekularinseringen av samfunnet tatt opp til bred drøftelse. Blant de mange røster er særlig tre bidrag fra katolsk hold blitt stående. I en analyse fra 1950 med den talende tittel, «Den nyere tids undergang», tegnet Romano Guardini det postmoderne samfunns særtrekk og konkluderte med at den kirkelige kultur vil gå tapt. I denne nye situasjon må de kristne søke sammen i en eskjatologisk livsform som han kalte «kjærlighetens samhørighet».

I 1970 offentliggjorde den da ukjente Josef Ratzinger en «profeti» om en kommende troskrise som vil rive ned det bestående kirkeliv som en storm. De som kommer ut av krisen, mente han, vil bli tvunget til å begynne på nytt og søke sammen i små marginaliserte grupper med store krav til samhold.

Med en lignende krisebevissthet gjorde Alasdair MacIntyre i 1990-årene gjeldende at kulturutviklingen i Vesten er kommet til et vendepunkt. For å møte det åndelige mørke som han så konturene av, tenkte han seg dannelsen av små fellesskap med motstandkraft til å videreføre den moralske og åndelige arv inn i fremtiden. Benedikt av Nursias innsats på 500-tallet, skrev han, kan tjene som vårt forbilde i så måte (After Virtue, 1993:263).

Uansett hvor vi hører hjemme i kirkebildet, kan det være klokt å innstille seg på at fremtiden ikke vil bli en forlengelse av hva som er nå. Vi er den siste generasjon som er vokst opp i et samfunn basert på et kristent verdigrunnlag.

Overalt i den vestlige verden merkes en dramatisk nedgang i kirkesøkningen. Da dette ikke minst gjelder de store institusjonelle kirkene, tvinges man også på det hold å tenke nytt om fremtiden. Istedenfor den nåværende modell basert på sognekirken som geografisk avgrenset størrelse, ser jeg at man i de fordums kristne kjerneområder som Frankrike og Tyskland, på ledende hold i dag drøfter om ikke fremtidens kirkelige struktur til forveksling vil ligne på de kinesiske husmenighetene, idet de troende på nytt må samles til gudstjeneste i private hjem.

Denne nytenkning fremstår som et ekko av hva Ratzinger skrev i sin bok «Glaube und Zukunft» fra 1970 (2/2007). Den fremtidige pave uttrykte den gang håpet om at troskrisen også ville utkrystallisere en ny form for menighetsliv, «den lille flokk», som gjennom broderlig samhold og grunnfestet tro fant åndelig styrke til å stå igjennom vanskelighetene og således videreføre troen inn i en ny tid.

Opprettelsen av Den nordisk-katolske kirke ved årtusenskiftet, inngikk i et oppbrudd skapt av åndelig nød. Den kirkelige modell som fremtvang seg skulle vise seg å være ikke ulik Ratzingers visjon. Rundt gudstjenester som først ble feiret i private hjem, ble det skapt eukaristiske fellesskap som etter hvert førte til opprettelse av misjoner og menigheter i Norge og Sverige.

Siden er det kommet til fellesskap i Tyskland, Frankrike og arbeide er påbegynt i andre land. Det siste initiativ er tatt i England. Fellesskapene er betjent av teltmaker-prester og holdes sammen gjennom en «flat» såkalt communio-ekklesiologi.

KIRKEFLUKT:Ut av Den nordisk-katolske kirke

Med sin basis i «den udelte kirkes tro i det første årtusen» kan de gammelkatolske kort beskrives som kirker med vestlig liturgi og østkirkelig teologi. Dette gir oss på samme tid en privilegert og en utsatt posisjon økumenisk sett. Til den økumeniske dialog vil de store konfesjonene nødvendigvis bringe med seg sin identitetsskapende forhistorie som også reflekterer det gitte kirkesamfunnets indre motsetninger og ytre konflikter.

Forhåpentligvis vil den kommende diaspora-situasjon kunne frigjøre oss fra fortidens unødige byrder slik at vi kan gjøre oss en begrunnet mening hvorvidt forskjellene er så viktige at vi fremdeles bør gå hver vår vei.

For i dagens situasjon er splittelsen mellom kristne ikke bare et anstøt i lys av Jesu bønn om de troendes enhet, men virker også lammende i forhold til samtidens store utfordringer så som sekulariseringen og ikke minst den tiltagende kristendomsforfølgelse verden over.