Sverige hører hjemme i NATO

Det er det svenske folket som skal bestemme om landet vil bli NATO-medlem. Ikke Vladimir Putin.

Europa står denne vinteren overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden den kalde krigens slutt. Store hærstyrker fra Russland er oppmarsjert langs grensen til Ukraina. De venter bare på den endelige ordren til å angripe sitt naboland. Vladimir Putin har samtidig sendt soldater og materiell til sin alliansepartner Hviterussland slik at en andre front mot Ukraina kan åpnes derfra dersom kamphandlingene starter.

For oss nordmenn er det kanskje likevel bildene fra den svenske øye Gotland i Østersjøen som er de aller sterkeste. Stridsvogner og tungt bevæpnede soldater har patruljert gjennom gatene i øyas største by Visby. Det militære nærværet har vært et svar på Russlands økte styrkeaktivitet i havområdene like ved. Samtidig har militære droner - sannsynligvis med russisk opphav - blitt observert over svenske kjernekraftverk og i luftrommet over Stockholm sentrum.

Vårt nærmeste naboland Sverige har blitt trukket inn i de siste månedenes europeiske drama av flere grunner. Russland ønsker å vise styrke i Østersjø-området på grunn av sin nye gassledning Nord Stream 2 som går rett utenfor Gotland. I en krigs- eller krisesituasjon kan øya være et svært strategisk angrepsmål for å sikre russiske energiinteresser.

Også Sveriges eventuelle fremtidige muligheter til å bli NATO-medlem er med å skape spenning overfor den mektige naboen i øst. I konflikten rundt Ukraina har Russland stilt en rekke krav til NATO. Putin vil blant annet ha lovnader fra forsvarsalliansen om at de ikke kommer til å ta opp nye nasjoner som medlemmer.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har blankt avvist å gi slike løfter og har vist til det soleklare prinsippet om at enhver fri og demokratisk nasjon selv skal få bestemme sin egen politikk, inkludert medlemskap i forsvarsallianser. Svenske myndigheter har understreket akkurat det samme, at det er de selv som suverent avgjør om en søknad om NATO-medlemskap vil bli fremmet.

Norge og Sverige er broderfolk og tidligere unionspartnere, men i sikkerhetspolitikken har våre veier skiltes. Det var de ulike erfaringene under Andre verdenskrig som gjorde at Norge ble NATO-medlem ved alliansens start i 1949, mens Sverige ble stående utenfor.

For Norges del fikk nøytralitetspolitikken dødsstøtet i det øyeblikket Hitler-Tysklands krigsskip stevnet inn fjordene våre i grålysningen 9. april 1940. Men som eneste nordiske land klarte Sverige helt å holde seg utenfor krigshandlingene i hele perioden 1939-1945. Svenskene konkluderte derfor med at nøytraliteten hadde tjent landet godt og at de av den grunn burde fortsette den politikken.

Mye tyder på at den holdningen er i ferd med å endre seg hos våre gode naboer i takt med den økte spenningen overfor Russland. Den siste meningsmålingen fra gallupbyrået Sifo viser nå et at det er flere NATO-tilhengere enn motstandere i Sverige, selv om det skal bemerkes at nesten en tredjedel av svenskene fortsatt ikke har bestemt seg for hva de mener om spørsmålet.

Sverige har en soleklar plass i den forsvarsalliansen som de vestlige demokratiene har skapt.

Også det svenske politiske landskapet har endret seg. Alle de fire borgerlige partiene er nå positive til svensk NATO-medlemskap, mens den sosialdemokratiske regjeringen fortsatt er imot å sende en søknad nå.

Norges dyrekjøpte erfaring fra overfallet 9. april er at uten mektige venner som er villig til å komme oss til unnsetning, så ligger et lite land sørgelig åpent for de som vil oss ondt. Det kan se ut som den lærdommen nå er i ferd med å synke inn også i Sverige.

Hvis det i en ikke altfor fjern fremtid skulle komme et formelt svensk ønske om å gå inn i NATO, bør Norges rolle være å tale vårt broderfolk sak. Sverige bør ha en soleklar plass i den forsvarsalliansen som de vestlige demokratiene har skapt.