PANDEMI: Helt siden mars i fjor har 168 millioner barn fortsatt ikke satt sin fot i klasserommet, melder UNICEF. Bildet viser et tomt klasserom på Java i Indonesia.

Stengte skoler: Barna bak tallene

Korona kom. Skolen stengte. Men hva betyr det egentlig for et barn i en liten landsby, i land som Uganda eller Bangladesh? Og hva gjør de nå?

Helt siden mars i fjor har 168 millioner barn fortsatt ikke satt sin fot i klasserommet, melder UNICEF. Tidlig i april var fortsatt 800 millioner barn ikke tilbake til skolen på fulltid.

465 millioner har ikke tilgang til internett. Det er overveldende tall, og stemmer dessverre godt med hva vi ser i de 11 landene vi jobber i.

Ukentlig snakker jeg med kolleger i Vest-Afrika, Øst-Afrika og Sørlige Asia, hvor vi nå kartlegger konsekvensene av et år med pandemi og hvilke betydninger dette får for arbeidet videre.

I mylderet av tall og rapporter må vi stoppe opp og tenke gjennom: Hvem er det egentlig vi snakker om?

Bangladesh, verdens tettest befolkede land, er et av landene hvor skolene har vært stengt siden mars i fjor. Over 40 millioner barn er rammet. Eksperter antar at 45 prosent av barna ikke kommer tilbake.

Bekymringen deles blant lærere og andre ansatte i utdanningssektoren. Nylig fikk jeg høre om 10-åringen Nurina, som forteller at hun har glemt hvordan det er å lese og skrive. Hun bor i en landsby nord i Bangladesh.

Familien har verken TV eller internett, og foreldrene er analfabeter. Hun er én av minst 70 prosent som ikke har kunnet delta på fjernundervisning, og bruker tiden til å hjelpe til hjemme.

I Uganda ble 15 millioner barn og lærere ble sendt hjem fra skolen i mars i fjor. Nå er skolene åpnet for enkelte klassetrinn.

Selv om myndighetene også her har lagt til rette for alternativ undervisning gjennom TV, radio og ved å sende ut pakker med undervisningsmateriell, hjelper det ikke de sårbare gruppene.

Nylig var en kollega på besøk i en landsby utenfor Kampala og møtte 16 år gamle Resty, som hadde nettopp hadde født en liten gutt – et av mange såkalte «pandemibarn» i landet. Resty gikk i 8. klasse da skolene stengte, og livet ble fullstendig snudd på hodet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hun begynte å selge chips på gata for å hjelpe moren med utgiftene, og møtte en mann. Da hun ble gravid, forsvant han. Resty tror ikke hun kommer tilbake på skolen igjen, både på grunn av økonomi og sosialt stigma.

Nurina og Resty beskriver godt hvordan utallige barn har hatt det dette siste året. Når familien er hardt presset økonomisk og mangler hjelp og støtteordninger, går det utover barna.

Fra flere hold rapporteres det om tenåringsgraviditeter og barneekteskap, økt vold i hjemmet og flere barn og unge som dropper ut av skolen for å jobbe.

Som bistandsaktør har vi et viktig ansvar for å møte barn og unges nye behov.

Det trenger vi også støtte fra givere for å få til. I Bangladesh har vi for eksempel intensivert arbeidet med egne barneklubber, hvor barn som Nurina kan komme å få trygghet, skoletrening og leksehjelp.

Vi hjelper familier med å skaffe inntekt og jobber sammen med andre aktører for å sikre en trygg gjenåpning av skolene, hvor flest mulig kommer tilbake.

I Uganda har vi tilpasset våre livsmestringskurs for ungdommer som Resty, hvor både unge jenter og gutter som har droppet ut av skolen får et ni måneders program med undervisning og yrkesopplæring.

Programmet tilpasses slik at alle kan delta uavhengig av livssituasjon og nivå, og hjelper dem enten tilbake til skolebenken eller til å skaffe seg egen inntekt.

Likevel kommer vi ikke unna en voksende krise i utdanningssektoren globalt. I mange utviklingsland var utdanningssektoren underfinansiert allerede før pandemien.

Nå har to av tre utviklingsland kuttet i utdanningsbudsjettet siden utbruddet av Covid-19, ifølge UNESCO.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For å unngå at konsekvensene blir permanente, trengs det mer midler og innsats, og vi håper derfor at Norge øker satsingen på bistand til utdanning i 2022 og årene som kommer.

Utdanning er nøkkelen til rettferdig og god utvikling og til veien ut av fattigdom. Når en slik krise rammer et land, et kontinent og en hel verden, må vi lære av historiene om Nurina, Resty og alle dem som faller utenfor. De er mer enn bare tall.