Statsledere tar det profetiske budskap på alvor – kirken svikter

Det er en tragedie at Kirken, den universelle kristne menighet, på grunn av sin hevdvunne teologi, ikke tar det profetiske budskap på alvor.

President Harry Truman ga ordre om bruk av atombomber mot japanske byer som drepte nesten en million mennesker i slutten av 2. verdenskrig.

Likevel figurerer han som nr. 5 og 6 på en liste over de 10 mest vellykte av USAs 45 presidenter siden 1789. Spørreundersøkelsen, utført i USA i år 2000, 2009 og 2017, er overraskende for en del utlendinger som kjenner hans merittliste.

Blant 170 studenter og statsvitere kom Abraham Lincoln på topp hver gang, og Donald Trump på jumboplass i den siste undersøkelsen i 2017.

Det som brakte Lincoln og Truman høgt på de tre meningsmålingene, og Trump på bunnplassen, ser ut til å være deres ulike vektlegging av mottoet: «Ærlighet varer lengst».

President Roosevelts høge rangering hver gang som nr. 3 er et naturlig valg for dem som bare kjenner hans «New Deal». Det som er mindre kjent, er at han hadde ord på seg for ikke å holde ord. Se nedenunder!

Harry Truman hadde en favorittbønn, som han ofte memorerte og ba ved flereanledninger i sin presidenttid i de dramatiske årenefra 1945 til 1953: «Allmektige og evige Gud, hjelp meg å være, å tenke, å gjøre, det som er rett og riktig fordi det er riktig. Amen!»

I tillegg hadde han som motto: «Si hva du mener! Men det du sier! Hold alltid ord!» Dette praktiserte han.

Når det gjaldt tidenes mest brennbare politiske problem, jødene og Israel, holdt president Truman ord, i motsetning til sine to forløpere i stormaktsrollen, president Franklin D. Roosevelt og den britiske koloni- og senere statsminister Winston Churchill.

De tenkte i 1920- og 30-årene mer på stabile oljetilførsler fra Midtøsten enn å hjelpe jødene som strevde med å gjenopprette sitt nasjonale hjemland.

Eksemplene er mange: Begge statsmennene er medskyldige i at San Remo-avtalen fra 1920 ble «glemt» som retningsgivende politikk i Mellomkrigstiden og senere. Emiratet Transjordan som i San Remo var avtalt av stormaktene til å bli befolket av diaspora-jøder fra hele verden, ble «forglemt».

Ca. 75% av det britiske mandatområdet ble gitt som emirat til en arabisk prins, emir Abdullah den I. Han var farfar til den nåværende konge i Jordan, Abdullah den II. I 1946 ble området med britisk assistanse og uten internasjonale protester «omdøpt» til kongedømmet Jordan.

Denne manipuleringen med land og folk er det største svik som noe land i moderne tid har begått mot staten Israel. President Truman var ikke i stand til å hindre maktovergrepet fra sin nære allierte. Storbritannia dominerte i Midtøsten til 1956.

President Roosevelts forpliktelse overfor tanken om gjenopprettelse av en jødisk stat var svært forskjellig fra tankesettet til president Truman. Når spørsmålet om å opprette en jødisk stat dukket opp, kunne de palestinske jødene i 1930- og 40-årene ikke stole på Roosevelts uttalelser.

Når han var sammen med sionistledere, kom han med sterke pro-sionistiske uttalelser, men da han ved en anledning hadde hatt et møte med den saudi-arabiske lederen Ibn Saud, uttalte han: «I learned a lot about the Muslim and the Jewish problem by talking to Ibn Saud for just five minutes».

Noen dager etter møtet sendte han et brev til Ibn Saud der han skrev: «Som øverste leder for den utøvende makt i USA, kan jeg forsikre deg at jeg aldri vil foreta meg noe som er til skade for det arabiske folk». På fem minutter var presidenten blitt overbevist om oljens betydning!

Sionistlederen Ben-Gurion gjennomskuet president Roosevelts uforpliktende holdning, for hans biograf, Michael Bar Zohar, peker i boka på en uttalelse som statsminister Ben Gurion en gang kom med: «Hvis president Roosevelt hadde fullført sin andre presidentperiode, er det tvilsomt om en jødisk stat ville ha blitt opprettet i 1948».

President Roosevelt døde i begynnelsen av sin 4. presidentperiode i 1945.

Visepresident Harry Truman ble den eneste avde «4 store» som under og like etter Annen verdenskrig var jødenes genuine venn, og som helhjertet støttet diasporajødene i deres sionistiske prosjekt. Hans bidrag førte til Israels opprettelse den 14. mai 1948. Statsmennene Roosevelt, Churchill og Stalin hadde liten eller ingen sans for prosjektet.

Diktatoren Josef Stalin ble ved en misforståelse «jordmor» ved Israels «gjenfødelse» i 1948. Han trodde de sekulære sionistiske jødene med sine kollektiv-liknende kibbutzer ville skape et kommunistisk bruhode for Sovjet-Unionen i Midtøsten i Den kalde krigs tid.

Han unnlot å nedlegge veto i FNs Sikkerhetsråd mot Israels gjenopprettelse. Før han døde i mars 1953, innså han og de sovjetiske lederne sitt «fatale feilgrep», men da var det for sent.

USA ble Israels mest trofaste allierte, som med sin vetorett i Sikkerhetsrådet og penge- og våpenoverføringer reddet Israel fra å bli utslettet av en fiendtlig arabisk verden. Sovjetunionen og Russland har etter Stalins død, med sin stemmegiving i FN, vist at de alltid har stått på arabernes side ved avstemminger i FN.

Jødenes sang ved festreisene i Gammeltestamentlig tid er referert i Same 121, og begynner slik: «Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?» Jødene har i sin lange historie stilt det samme spørsmål, og hjelpen har kommet fra de mest uventede hold. I 1948 kom den fra diktatoren Josef Stalin.

Han var i begynnelsen positiv til jødenes tilbakevending til «Palestina». I våre dager er det fra den uberegnelige president Donald Trump hjelpen hittil har kommet. Han begynte lovende da han holdt sine valgløfter og flyttet den amerikanske ambassade til Jerusalem og aksepterte innlemmelsen av Golanhøydene i Eretz Israel.

President Trump er i dag den eneste store statsleder som er positiv til den sionistiske sak. Israels Gud kan bruke både løgnhalser, jukse- og skrytemakere i sin tjeneste. Han har lovet å bevare jødenes utgang og inngang «fra nå av (for ca. 3000 år siden) og til evig tid».

Første gang jødene kom tilbake var for ca. 3200 år siden, anført av Josva etter oppholdet i Egypt. Andre gang var for ca. 2500 år siden, da jødene vendte hjem etter 40 års landflyktighet i Babylon. Den 3. og siste tilbakevending er i full gang og fullføres sannsynligvis i vår tid.

De som kjenner Bibelens profetiske budskap, vet at flere «utganger og innganger» skal det ikke bli for det jødiske folk. Jødene bor faktisktryggere i sitt hjemland enn noe annet folk på jord.

Det er en tragedie at Kirken, den universelle kristne menighet, på grunn av sin hevdvunne teologi, ikke tar det profetiske budskap på alvor og gleder seg over det som hendte 14. mai 1948.

Kirken står på Israels fienders side i landets kamp for å få tilbake råderetten over sine bibelske kjerneområder, Judea og Samaria. Lederskapet advarer mot «annektering», og svikter grovt sitt kall: Å velsigne og tale vel om jødene.