Staten Israel – en utrolig 70-årig reise

Dekningen av landet Israel er i de fleste medier ganske ensidig.

Ganske ofte får jeg spørsmålet: – Hvorfor har du engasjert deg så mye i spørsmål som angår Israel, Midtøsten og antisemittisme?

Jeg har ikke alltid et godt svar, men jo flere som spør desto mer grunn til å bedrive litt selvanalyse.

Kanskje engasjementet for Israel ble vekket da min egen bestemor opplevde et av sitt livs største øyeblikk da hun dro til Israel tidlig på 80-tallet og kom hjem med en lysbildeserie og begeistret «foredro» for barn og barnebarn om historiske steder fra Bibel-historien og engasjert nåtidsblikk på staten Israel.

Og kanskje lå det et latent engasjement mot antisemittisme når historien om slektninger som fulgte blant annet jøder de siste kilometrene over grensen til Sverige og tryggheten under 2. verdenskrig, ble omtalt i familiekretsen.

Uansett; interessen for disse spørsmålene blir egentlig større jo mer du går inn i dem. Og jeg tror mange vil være enige i at en reise til landet; enten det er til de historiske områder eller det pulserende hverdagslivet, etterlater varige inntrykk.

Israels nå 70-årige historie som selvstendig stat, er en utrolig reise. Når en ser den utviklingen landet har hatt i løpet av disse årene, samtidig med flere kriger og en nærmest konstant krevende sikkerhetssituasjon, må man imponeres.

Dette tror jeg alle kan være enig i uansett politisk ståsted og syn på det som er av konflikter i regionen. Evnen til å integrere og ta imot jøder fra mange land, er det også mye å hente lærdom fra, selv om det heller ikke har vært problemfritt.

Øonomisk er Israel nå en stat som stiller i den øverste divisjonen. Da landet ble medlem av OECD for få år siden, ble en viktig milepæl nådd. Omtrent på samme tid ble også Israel innlemmet i de land som vårt eget oljefond investerer i, nettopp fordi landets økonomi er blitt så velutviklet.

I dag er oljefondet investert i over 80 israelske selskaper og rentepapirer. Til sammen utgjør det investeringer for over 25 mrd norske kroner. Handels-samkvemmet med Israel øker år for år på tross av stadige kampanjer om boikott på ulike plan.

Det blir spennende å se utviklingen i samarbeidet på gass-sektoren mellom Norge og Israel som nå er på beddingen. Teknologisk ligger nå Israel i tet og oppstartselskaper og grundervirksomhet er noe av det Israel er best på i verden.

Kulturelt blomstrer også Israel, og den kunstneriske friheten er det mange i nærliggende land som misunner dem. Jeg synes den kulturelle boikotten som mange bekjenner seg til er noe av det mest spesielle.

Kunstnerne representerer ikke en regjering eller et særskilt styresett, men sin egen skaperkraft. Da gjenstår det ett kriterium for boikotten; at vedkommende er israelsk borger.

Intet demokrati er feilfritt, men ingen som har sett Israel på nært hold kan unngå å se den mangfoldige og ofte skarpe debatten som skjer i israelsk offentlighet. Den har jeg selv opplevd, og den er et solid kjennetegn på staten Israel.

Noen sier de frykter for demokratiets utvikling i Israel; jeg vil håpe og tro at fremtiden vil vise at den frykten ikke var berettiget.

Dekningen av landet Israel er i de fleste medier ganske ensidig. Man kan sikkert finne en negativ nyhet om Israel for hver av de 365 dagene i året.

Objektivt har man da ikke sagt noe galt, akkurat som man kan finne daglige og negative nyheter om eldreomsorgen i vårt eget land. Men gir det et riktig og balansert bilde?

Svaret er nei etter min mening. Utvelgelsen av nyheter er ofte like viktig som den enkelte nyhet når det «store» bildet skal presenteres. Summen av enkeltnyheter kan raskt gi et fortegnet bilde.

Derfor har jeg i dette innlegget, med vilje, ikke øvd meg på den fullstendige balanse, men sett på noe av det positive som skjer i det landet som mange i vårt land har svært mange følelser for; nemlig staten Israel.