Skriftlærde blindebukker

Det er domssøndag. Ingen ønsker å bli dømt, men alle dømmer andre. Gud også, sier professor Sverre Bøe. Les om søndagens domstema.

For­skjel­len på Gud og folk flest er dog at det er han som sty­rer bu­tik­ken. Det er hans pro­sjekt. Så han be­stem­mer vil­kå­ra. Med i sin him­mel vil han nok ha alle - men ikke en­hver. Så han sor­te­rer.

Iføl­ge Sver­re Bøe er Gud i sin fulle rett til det, og han gjør det til sta­dig­het. Teo­logi­pro­fes­so­ren på Fjell­haug, Mi­sjons­sam­ban­dets høy­borg, går selv­sagt via gres­ken for å få fram hva Gud har på hjer­tet i kom­men­de søn­dags pre­ken­tekst; hva dom fak­tisk hand­ler om.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Ordet som er brukt for å dømme, er ver­bet krinein. Det er i slekt med or­de­ne kri­mi­no­lo­gi og krise. Krinein hand­ler om skjel­ning, å av­kla­re og teste. Det lig­ger i dette at Gud sor­te­rer og av­kla­rer. Han er ikke naiv som om alt er godt, og han over­ser ikke det onde, sier Bøe.

Vi nær­mer oss det som i Den nors­ke kir­kes ord­ning kal­les Doms­søn­da­gen. Ikke et ord det oser hygge av når mør­ket nå har sen­ket seg og den van­li­ge nord­mann mer er inn­stilt på før­juls­kos og til­stun­den­de for­bruks­fest enn per­son­lig opp­gjør.

Det hind­rer ikke Bøe i å mene at vi har for få slike søn­da­ger. Det skul­le bare mang­le at vi har én i den kir­ke­li­ge års­syk­lus, men det blir litt spin­kelt, synes han.

- Vi tren­ger minst én doms­søn­dag hver måned, for vi un­der­kom­mu­ni­se­rer kon­ti­nu­er­lig hvor ofte doms­per­spek­ti­vet duk­ker opp i Bi­be­len, sier pro­fes­so­ren.

Vi rin­ger Bøe tid­lig om mor­ge­nen for å få kva­li­fi­ser­te ut­leg­nin­ger til hel­gens skar­pe Je­sus-bud­skap. Mor­gen­fug­len er parat. Rus­tet er han også, og blant de mest na­tur­li­ge å kon­tak­te når te­ma­tik­ken er så tung. For det førs­te er han be­lest så det hol­der, og han er både teo­lo­gisk dok­tor og pro­fes­sor.

Dok­tor­gra­den i Det nye tes­ta­men­tet tok han på apos­te­len Jo­han­n­es´ bruk av pro­fe­ten Ese­kiels teks­ter, med ende­tid som tema. Det oser det jo dom av, slik det nød­ven­dig­vis må når Jo­han­n­es´ åpen­ba­ring er gjen­stand for gransk­ning.

Der­nest har han skre­vet av­hand­ling om hva Jesus mente med at hans di­sip­ler må bære sitt kors.

Da han ble dok­tor, var det selv­sagt en merke­dag, men han ryg­get over en av gra­tu­la­sjo­ne­ne: «Vel­kom­men blant skrift­lær­de». Hil­se­nen fra teo­logines­tor Hans Kval­bein fikk det til å rykke i Bøe, enda den var ute­luk­ken­de godt ment.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Tek­nisk sett betyr skrift­lærd teo­log, men sum­men av bi­bel­for­tel­lin­ge­ne, i alle evan­ge­lie­ne, sier nes­ten kon­se­kvent at fa­ri­se­er­ne og andre skrift­lær­de sto på feil side. Og der vil ikke jeg stå. I søn­da­gens tekst kal­ler Jesus de skrift­lær­de, altså de som burde se og vite bedre enn andre, for blinde­buk­ker. I mitt hode er det en vel­dig sterk stem­me som sier at jeg ikke må være en ån­de­lig blinde­bukk, en som ikke ser Jesus. Bi­bel­for­tel­lin­ge­ne er propp­ful­le av slike, sier Bøe. 

- Jesus kal­ler de skrift­lær­de blin­de vei­le­de­re, Pau­lus sier i 2. Ko­rin­ter­brev 3 at vi er blinde­buk­ker uten Kris­tus. Det er et dekke foran øyne­ne våre, og det er kun i Kris­tus dek­ket blir borte. Det doble al­vo­ret i teks­ten hand­ler om å stå under mør­ket og å villede andre til et enda stør­re mørke. Jakob 3:1 sier at «Ikke mange av dere bør bli læ­re­re, for dere vet at vi skal bli så mye stren­ge­re dømt», sier Sver­re Bøe.

Bi­bels­ke re­fe­ran­ser gjør det langt fra bare hyg­ge­lig å bli reg­net blant de skrift­lær­de. Da var ut­gangs­punk­tet fak­tisk vel så bra for den blind­fød­te, mener Bøe, for han fikk sin syns­evne av Jesus, først fy­sisk og så slik at han fikk se hvem Men­neske­søn­nen var.

- Fa­ri­se­er­ne får mye refs. Men er det håp for skrift­lær­de også?

- Det er et flott spørs­mål, og sva­ret er at det ikke er noen selv­føl­ge. Men for ek­sem­pel Pau­lus fikk jo se Jesus. Li­ke­vel ble det kan­skje en dob­belt røff om­ven­del­se for ham. Det som skjed­de på veien til Da­mas­kus, viser at det er håp for de skrift­lær­de, men det er mye stolt­het som må bort for at Jesus skal få slip­pe til.

Pro­fes­so­ren ten­ker at ån­de­lig blind­het slett ikke er for­be­holdt bi­bel­spreng­te folk som ham selv.

- Nei, den er nokså jevnt for­delt. Uan­sett er det et Guds mi­ra­kel om vi får se Jesus, som vår frel­ser. Men Gud er så all­mek­tig at det kan han sørge for.

- «Til domer jeg kom­met», står det i teks­ten. Jeg trod­de Jesus kom for å frel­se, ikke for å dømme?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Ja, det står det i Jo­han­n­es 3:17: «Gud send­te ikke sin Sønn til ver­den for å dømme ver­den, men for at ver­den skul­le bli frelst ved ham». Teks­ten på Doms­søn­da­gen mot­si­er til­syne­la­ten­de dette, men Jesus stil­ler alle på valg. Og han re­spek­te­rer et nei. Der­med ble det som var ment til frel­se, til dom for dem som tak­ker nei. Gud ma­ni­pu­le­rer ikke det val­get. Men for men­nes­ker som unn­drar seg, blir kon­se­kven­sen dom.

- Jesus er hard mot fa­ri­se­er­ne. Vil det si at det er gitt at da­gens kon­ser­va­ti­ve krist­ne hav­ner i Jesu skudd­lin­je?

- Nei, skrift­lær­de blinde­buk­ker fin­nes i alle teo­lo­gis­ke leire. Det lig­ger alle men­nes­ker i blo­det å adres­se­re doms­ord til andre, enten til grup­per eller in­di­vi­der. Jesus er på­tren­gen­de di­rek­te og lar oss ikke slip­pe så lett, og i et rik­tig møte med teks­ten, må man all­tid vende spørs­må­let mot seg selv: «Er jeg på rett side? Er jeg med Jesus?»

- Da hjel­per det ikke å kalle seg kon­ser­va­tiv eller li­be­ral?

- Nei, da hand­ler det om det per­son­li­ge hjerte­for­hol­det.

- Hva lig­ger det i set­nin­gen: «Var dere blin­de, hadde dere ingen synd»? Har vi en unn­skyld­ning hvis vi ikke vet bedre?

- Lo­gisk ja, men uten unn­skyld­ning er ingen, iføl­ge Bi­be­len. Der­imot gir det et dob­belt an­svar å ha mye inn­sikt. Dess mer vi skry­ter av vår skrift­lærdhet, dess tyn­ne­re lig­ger vi an, for dess stør­re an­svar har vi hvis vi av­vi­ser kor­sets dår­skap. Det er dette det koker ned til, mener Bøe.

- Kon­ser­va­ti­ve teo­lo­ger får vel of­te­re enn li­be­ra­le tyn for å være døm­men­de?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Jada, vi får høre at vi er dømme­syke. Da sva­rer jeg at vi skal så­visst ikke dømme, men vi har plikt til å be­døm­me. Det er i grun­nen trist at så mange opp­fat­ter oss slik. Men jeg må all­tid spør­re meg selv: «Er jeg vir­ke­lig døm­men­de?» Der­nest må jeg ikke være redd for å bli be­skyldt for å være det. Og så kan det hende at Gud fak­tisk bruk­te min stem­me til ramme sam­vit­tig­he­ten til den jeg snak­ket med.

- Hvis vi er flin­ke til å dømme oss selv til dag­lig, lig­ger vi da bedre an mot den en­de­li­ge dom­men?

- Det fin­nes et ån­de­lig hy­po­kon­de­ri som ran­sa­ker seg selv til døde, men uten å finne Kris­tus.

- Hva er al­ter­na­ti­vet?

- Det er å finne Kris­tus, men ikke lete i seg selv. Det fin­nes mye re­li­gion som er ån­de­lig selv­ek­ser­sis. Den idyl­li­se­res ikke i Bi­be­len. Å være på leit høres yd­mykt ut, men Bi­be­len taler om å finne. Det er ved kor­set og ikke noe annet sted vi fin­ner det Bi­be­len sier at vi må finne fram til. DAGEN