Skolevalget styrker det norske demokratiet

15. september 2021 skriver Steffan Savland fra De Kristnes Ungdom (DKU) om skolevalgene som «rigga og udemokratiske». Som ledere for henholdsvis Elevorganisasjonen og Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), har vi forståelse for at det er frustrerende å ikke komme til i skolevalget. Vi er likevel uenige med Steffan Savland i at skolevalget er udemokratisk.

Vi har mange partier i Norge. Jo mindre partiene er, jo vanskeligere er det å komme til orde. Det er mange grunner til det: Offentligheten har først og fremst interesse av å høre fra partier som kan komme til å ha reell makt og innflytelse; de største partiene har også en større medlemsmasse og flere i ryggen når de uttaler seg; men i tillegg er også rett og slett begrenset med plass – i både tid og rom. På et eller annet tidspunkt blir det for mange politikere i et panel til at det er mulig å få noe vettugt ut av debatten.

Et betimelig spørsmål er hvor grensen for antall politikere skal plasseres. Det er helt sikkert flere steder i landet hvor det er plass til flere enn ni, og kanskje noen skoler også har plass til alle partier som har lyst.

I våre anbefalinger sammen med UDIR har vi likevel først og fremst jobbet for at de ni største ungdomspartiene skal få plass. Felles for disse ungdomspartiene er at de er frivillige, selvstendige, demokratiske og landsomfattende organisasjoner av unge som arbeider for unge.

I tillegg er moderorganisasjonene deres representerte på Stortinget. Heller enn å tenke at det er udemokratisk – tenker vi at det er det som er mest demokratisk. Det er jo disse partiene som har 95 prosent av stemmene bak seg.

Likevel forstår vi godt at man kan mene at stortingspartiene er så etablerte nettopp fordi de slipper til i den offentlige samtalen – inkludert i skoledebatten. Her er det en reell balansegang mellom å slippe så mange som mulig til, kontra å slippe til de som representerer flest.

Demokrati betyr folkestyre. Men hvordan god demokratisk praksis tolkes og forvaltes, er ikke en fasit med to streker under. Både internt i ulike demokratiske organisasjoner, og i ulike demokratiske land, gjøres demokrati ulikt. I Norge har vi for eksempel en sperregrense på 4 prosent. Det er ikke udemokratisk, selv om andre demokratiske land operer med lavere, høyere, eller ingen, sperregrense.

Når vi anbefaler at de ni stortingsungdomspartiene skal inviteres til skoledebatter, mener vi at dette er en god demokratisk praksis som gjør at unge får hørt fra det mangfoldet av partier som har reell makt og innflytelse på Stortinget.

Vi er enige med Savland om at dette ikke er den eneste måten å gjøre det på, og at å slippe til flere av småpartiene også kan ha sine fordeler. I siste instans er det hver enkelt skoleadministrasjon som bestemmer hvordan de skal gjøre det, og mange skoler velger å åpne opp for flere partier i valgtorgene.

Kjernen til LNU og Elevorganisasjonens eksistens er at ungdom skal ha mest å si om egen hverdag, og det arbeidet gjør vi gjennom å styrke ungdomsorganisasjoner og elevråd, gjøre lovverk bedre tilpasset ung medvirkning og legge til rette for en samfunnsdebatt hvor unge er aktive deltakere.

Å redusere ungt demokrati til kun skolevalg er ikke bare feil, det stikker kjepper i hjulene for hva LNU og Elevorganisasjonen, og våre venner i andre organisasjoner, gjør for unges deltakelse og medvirkning.

Å påstå at vi kun har tomme ord om demokratibygging reagerer vi sterkt på.

Det er helt greit å være uenig i avgjørelsen om å anbefale ni partier, men å påstå at vi kun har tomme ord om demokratibygging reagerer vi sterkt på. For at skolevalget skal kunne gjennomføres best for elevene som skal avlegge stemmen sin, må man ta noen anbefalinger som kanskje ikke alle elsker.

Å organisere debattene på samme måte som det gjøres i stortingsvalget er kanskje upopulært for noen, men det er ikke udemokratisk.