Sikkerhetspolitikk i en usikker virkelighet

(UTENRIKSKOMMENTAREN): Krigen i Georgia ble kortvarig. "Blitz-Krieg" kalte man den slags i tidligere tider. Ettervirkningene etter krigen kommer til å bli langvarige, ikke bare i Kaukasusregionen, men i hele Europa, - ja, også i global sammenheng. Debattér utenrikskommentaren

Skrevet av Inge Lønning

NATOs sjømilitære nærvær i Svartehavet og russernes annonserte flåteøvelser i Karibien er bare de ytre kjennetegn på at en tilstand av relativ stabilitet i forholdet mellom tidligere maktblokker er i ferd med å bli avløst av en tilstand preget av den nervøsitet og uforutsigbarhet som alltid følger i dragsuget av militære maktdemonstrasjoner.

Krigen i Georgia var ingen tilfeldig episode, utløst av president Sakashvilis dumdristige forsøk på bruk av militærmakt overfor utbryterrepublikken Syd-Ossetia. Spenningen mellom Russland og Georgia er bygget opp gjennom lang tid. Det russiske militære nærvær i Syd-Ossetia og Abkhasia og ikke minst den aktive markedsføringen av russisk statsborgerskap som tilbud til beboerne i begge områdene, som i neste omgang kan tjene som begrunnelse for russisk maktbruk til forsvar for egne borgeres interesser, har skapt et spenningsnivå som lenge har vært faretruende høyt. Krigen og den påfølgende russiske anerkjennelse av de to utbryterrepublikkene som selvstendige stater vitner om en politikk som er omhyggelig planlagt, og der de politiske omkostningene ved militær maktbruk er innkalkulert i regnestykkene.

At Russlands behov for å demonstrere sin status som stormakt skaper uro i de nabolandene som for ikke lenge siden var innlemmet som deler av Sovjet-imperiet, er ikke til å undres over. At mange av disse landene i mellomtiden er blitt medlemmer av både NATO og EU, gir dem riktignok en mindre utsatt stilling i forhold til den mektige nabo enn den Georgia er i. Ikke desto mindre har de, i likhet med resten av Europa, god grunn til å se med bekymring på en utvikling der makthaverne i Moskva synes å legge stadig mindre vekt på hevdvunne folkerettslige prinsipper og på å overholde inngåtte avtaler, klassisk maktpolitikk har alltid skapt usikkerhet i nabolaget, - ofte er det også et sentralt formål ved slik politikk. Usikkerheten vil nemlig medføre at det oppstår splid og uenighet om hvilken linje som er den riktige når det gjelder å demme opp for maktpolitikken.

I dagens situasjon illustreres dette med overtydelighet gjennom NATO-alliansens problemer med å komme frem til en felles holdning i forhold til Russlands maktdemonstrasjoner. Lite tyder på at det i overskuelig fremtid vil lykkes å bygge bro over den uenigheten som er til stede mellom gamle og nye medlemsland, for eksempel når det gjelder tidshorisont og vilkår for et fremtidig medlemskap fra land som Ukraina og Georgia. At splittelsen samtidig aktualiserer ulikhetene i tilnærming til internasjonale kriser mellom regjeringene på begge sider av Atlanteren, gjør ikke påkjennningene på NATO-samarbeidet mindre.

For Norge er dette dårlig nytt. Av europeiske NATO-medlemsland hører vi nemlig hjemme i den meget fåtallige grupen som står utenfor EU, og som derfor heller ikke deltar i det felles utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. I en situasjon hvor alle kan se at EU har vesentlig mindre problemer med å takle sin rolle enn NATO har med å takle sin, er det en lite misunnelsesverdig posisjon. Sikkerhetspolitisk gir det oss en vesentlig svakere ryggdekning enn vi kan komme til å trenge når vi i årene fremover skal møte de utfordringene som knytter seg til håndhevelsen av norsk suverenitet i våre nærområder i nord.

I de drøyt seksti årene som er gått etter den 2. verdenskrig, har vi hatt overveiende positive erfaringer knyttet til vårt naboforhold til Russland, mer positive enn de fleste andre i nabolaget. Det skyldes at bilaterale interessekonflikter har latt seg løse på ryddig vis gjennom forhandlinger, innenfor rammen av den etablerte maktbalanse mellom øst og vest. I en situasjon hvor balansen er avløst av en politikk preget av maktspråk og nervekrig, vil det bli stadig viktigere å unngå situasjoner hvor vi er henvist til å ivareta våre økonomiske og politiske interesser alene. Bilaterale former for konfliktløsning har aldri vært en særlig vellykket øvelse når styrkeforholdet mellom de to partene er iøynefallende ujevnt.

Militærallianser kan være nyttige og nødvendige. NATOs historie er et godt eksempel på det. Men medlemskap i militærallianser dekker bare en begrenset del - etter alt å dømme også en stadig mindre del - av små lands sikkerhetspolitiske behov. Med forspill og etterspill gir krigen i Georgia rikelig stoff til ettertanke for alle som sitter med ansvar for norsk sikkerhetspolitikk.

Hittil har vi hørt lite mer enn utydelig mumling fra regjeringens side.

Fra DagenMagazinets papirutgave, fredag 12. september 2008