Sekularismen og vår kristne arv

Det er grunn til å håpe at Høyre i tiden fremover våger å betone sin verdikonservative arv på en tydeligere måte.

KunnskapsministerTorbjørn Røe Isaksen og hans statssekretærMagnus Thue hadde i gårsdagens avis et viktig innlegg om hvordan den norske staten kan ta vare på vår kristne arv og samtidig forholde seg til det samfunnet vi lever i nå.

Denne debatten er stadig aktuell, ikke minst etter at mangeårig SV-politikerBård Vegar Solhjell, som selv regner seg som troende, på nytt har tatt til orde for å rendyrke staten som en sekulær størrelse.

Røe Isaksen og Thue påpeker med rette at den sekulariteten som Solhjell tar til orde for, har svak støtte i norsk historie. Derimot kan man trekke linjer tilbake til den franske revolusjonen, og til den franske staten slik vi kjenner den. Det er viktig at det ikke blir etablert en tankegang om at denne modellen er den eneste fornuftige eller den eneste mulige i møte med et flerkulturelt Norge.

For det er umulig å danne seg en fullstendig forståelse av hvordan det norske samfunnet har utviklet seg uten å ta hensyn til kristendommens betydning. Det handler ikke først og fremst om konkrete politiske reformer eller ordninger, men om hvilke verdier som ligger til grunn. Det er illusorisk å tro at vi kan skyve disse verdivurderingene ut av den politiske sfæren og over i den private, og samtidig beholde resultatene av dem.

En slik tenkning om religion og sekularisme mangler, som Røe Isaksen og Thue korrekt påpeker, forståelse for hva tro er og betyr for mange mennesker. Det er urimelig å forutsette at kristne nordmenn skal legge igjen verdigrunnlaget sitt hjemme når de går på jobb om morgenen. Solhjell vil antakelig si at det ikke er dette han ønsker heller, men den tenkningen han har presentert, ligger ubehagelig nært opptil et slikt krav.

Det er mer konstruktivt å drøfte hvordan vi i et mer mangfoldig samfunn kan la religøse verdier bidra i den løpende debatten. Selvsagt ikke hevet over kritikk, og selvsagt ikke som et tvangsmiddel overfor mennesker som selv ikke slutter seg til den ene eller den andre religionen.

Spørsmål som «hva er norsk kultur?» kan fungere både opplysende og tilslørende. Noen ganger blir spørsmålet brukt bevisst for å sette opp kunstige skiller mellom mennesker. Ved å etablere et «innenfor» og «utenfor» kan enkeltpersoner og grupper definere andre som unorske eller i utakt med norsk kultur, og bruke denne oppfatningen som pressmiddel for å fremprovosere endring. Det er sjelden konstruktivt.

Men ved å snakke åpent og ærlig om hva kristne verdier har betydd og fortsatt betyr i norsk historie, legger vi et bedre grunnlag for å snakke om hvordan vi alle kan ta med oss det verdigrunnlaget vi har inn i den løpende samtalen om hva slags samfunn vi ønsker oss.

Det er gledelig at kunnskapsministeren slik markerer støtte til tanken om at det å ha en forankring og la denne komme til uttrykk, ikke står i motsetning til å opprettholde den religionsfriheten som allerede er godt etablert i det norske samfunnet. Det er grunn til å håpe at Høyre i tiden fremover våger å betone sin verdikonservative arv på en tydeligere måte, slik at sekularismen ikke får dominere debatten fullstendig.