Seksåringen lærte oss nestekjærlighet

Medmenneskelighet nytter, og det er hverken naivt eller enkelt.

Julen er her. Etter en urolig høst, fylt til randen av usikkerhet for fremtiden, tenner vi lys for kjærlighet, håp, rettferdighet og frihet. Etter en høst med fremmedfrykt, mistillit og store omveltinger somBrexit i Storbritannia,Trump ogClinton i USA, kriger og mennesker på flukt, kjenner mange av oss på behovet for en høytid som minner oss om betydningen av nestekjærlighet.

Kanskje var det som følge av en turbulent høst at så mange ble berørt da presidentObama fortalte om brevet han fikk av seks år gamle Alex. Gutten spurte om presidenten kunne hjelpe ham med å hente en såret syrisk gutt hjem til familien hans i USA.

– Vi vil ta ham imot med blomster og ballonger. Vi vil gi ham en familie og vi skal bli brødre. Søsteren min skal samle sommerfugler som han kan få. Skrev den engasjerte seksåringen.

Alex ville hjelpe den syriske gutten vi husker fra et av bildene fraAleppo: En liten og forslått kropp, dekket i støv og i sjokk etter et bombeangrep. Omran, het han. Alex så et barn som liknet ham selv og som trengte hjelp. Han så verken landegrenser, religion eller politisk spill.

Med sin uforbeholdne nestekjærlighet berørte Alex presidenten i USA og en hel verden som trengte å bli minnet på hvor enkelt medmenneskelighet egentlig er.

Mange vil tenke at det likevel ikke er så enkelt: Hva vet vel et barn om en komplisert verden? Er ikke dette vel naivt?

Medmenneskelighet nytter, og det er hverken naivt eller enkelt. De aller fleste av oss møter daglig mennesker som er forskjellige fra oss selv – det kan være et annet livssyn, verdisyn, ulike politiske ståsteder, kulturell bakgrunn eller andre ting som er viktige for oss.

Forskjeller er noe vi lever med hver dag, det finnes ingen vei utenom. Det kan utvilsomt være utfordrende å møte annerledeshet, så hva kan vi gjøre for å møte hverandre med gjensidig respekt og kanskje til og med lokke frem nestekjærlighet til tross for ulikhetene?

En nyhet skilte seg ut i høst, i mylderet av urovekkende medieoppslag: Fredsavtalen i Colombia. Etter 50 år med borgerkrig er fredsavtalen i havn. Selv om veien mot fred er full av snubletråder og partene har mye arbeid foran seg, så er ønsket og enigheten tydelig. Det føltes godt å få en bekreftelse på at det gode kan seire, men hvordan var det mulig?

Norske Dag Nylander har hatt en sentral rolle i fredsforhandlingene mellomFARC-geriljaen og regjeringen i Colombia, som har pågått i seks år. Lindmo spurte under et intervju hva som er hemmeligheten bak suksessen. Han svarte at det handler om å føre partene i konflikten sammen og få dem til å prate. Hvor har Nylander lært denne måten å jobbe på?

Jo, som sorenskriver på Fosen, der han blant annet jobbet med nabokrangler og skilsmisser. Å skape en god dialog er altså det aller, aller viktigste enten det gjelder å skape fred eller langt mer dagligdagse utfordringer som å mekle mellom uenige naboer og ektefeller som går fra hverandre.

Hvert år tar vi iKirkens SOS imot omtrent 200.000 samtaler. Vi prater om smått og stort, om det som er lett å snakke om og det som er vanskelig å lytte til. Mange forteller oss hvor vanskelig det er å prate med menneskene rundt seg om tankene og følelsene sine. Hvorfor er det slik?

Alle trenger noen å snakke med en gang i blant, når livet slår floke og vi ikke klarer å se løsningen. Vi trenger noen som er der for å støtte og trøste. Vi trenger å føle oss sett og hørt av andre.

Inspirert av uredde seksåringer og fredsforhandlingene i Colombia oppfordrer vi i Kirkens SOS alle til å ta seg tid til den gode praten. Inviter den nye naboen over en kveld, ta den telefonen du har tenkt på så lenge. Ingen kan forandre verden alene, men både du og jeg kan bidra.

Når vi begynner å snakke sammen og lytte til hverandre kan mye skje. Vi ønsker deg en fredelig høytid.