Såret som ikke vil gro

Leonce Crump er pastor i en kirke i Atlanta. Han blir beskrevet som en høflig, velutdannet kar. Likevel skjer det at folk som ikke kjenner ham, kan oppleve ham som truende. For han er 1,92 høy og veier 120 kilo, og han er afro-amerikaner.

Siden han fylte 15 er han nesten årlig blitt stoppet av politiet. Noen ganger har det skjedd når han kommer gående på gaten, andre ganger er han blitt stoppet i bil. Han er blitt lagt i bakken eller presset ned på bilpanseret, forhørt, kroppsvisitert og påsatt håndjern. Ikke én gang har det skjedd fordi han har gjort noe galt. Bare fordi han er svart.

Bare den som har måttet finne seg i slik ydmykelse, kan fullt ut fatte dybden i raseriet hos dem som opplever rasisme, mener pastor Crump. Han skrev om opplevelsene på en blogg i august, etter at 18 år gamle Michael Brown ble skutt av en politimann i St. Louis-forstaden Ferguson i Missouri. Drapet utløste voldsomme demonstrasjoner. Pastorens blogginnlegg var et forsøk på å sette raseriet inn i en kontekst.

Pastoren mener at den hvite delen av USAs befolkning må erkjenne at nasjonen faktisk har et problem med diskriminering og rasisme.

Denne uken ble det kjent at Darren Wilson, politimannen som skjøt Michael Brown, slipper tiltale. I Ferguson førte nyheten til nye opptøyer. Senere har det vært demonstrasjoner i New York, Boston, Los Angeles, Dallas, Atlanta, St. Louis og over 160 andre amerikanske byer. Samtidig raser debatten om rasisme, kriminalitet, arbeidsledighet, manglende sosial mobilitet og økende forskjeller.

Nå ber Ed Stetzer, en kjent evangelikal kristenleder som blogger på Christianity Today, USAs hvite kristne om å diskutere mindre og lytte mer: «Enkelte bør bruke litt mindre tid på å insistere på at afro-amerikanere ikke bør være så opprørt, og heller bruke litt tid på å spørre hva som ligger bak frustrasjonen», oppfordrer han.

Stetzer håper at flere slik blir i stand til å føle noe av smerten som ligger bak problemene og se den urettferdigheten som faktisk eksisterer.

At demonstrasjoner utarter til plyndring og vold, er ikke bare trist, det er forkastelig. Det er også et poeng at mennesker noen ganger kan bruke rasisme som unnskyldning for å la være å gjøre noe med sin egen livssituasjon. Man må likevel ikke avspores til å miste sakens kjerne av syne, nemlig at systematisk rasediskriminering på mange områder fremdeles er et stort problem.

Det er for eksempel et faktum, slik Aftenposten påpeker, at amerikanske svarte, unge menn er 21 ganger mer utsatt for å bli skutt av politiet enn unge, hvite menn. At svarte har seks ganger høyere sjanse for å bli arrestert, at de blir oftere ransaket, og at svarte bilister blir behandlet tøffere.

Når det gjelder Ferguson, er drapet på Michael Brown dråpen som fikk begeret til å flyte over. Ifølge New York Times blir det lokale politiet beskyldt for å slå systematisk ned på fattige borgere med minoritetsbakgrunn.

Det er dessuten et sørgelig faktum at spørsmålet om rase bidrar til å splitte USAs kristne. Bryan Lorrit, pastor i Fellowship Memphis, forteller at hvite kristne mange ganger har bedt ham om å «komme over dette». «Men vi kan aldri oppleve sann kristen enhet så lenge én etnisk gruppe krever at en annen må tie stille om sin smerte og sine lidelser», sier han.

For småbarnsmoren Janice Higrade handler denne smerten blant annet om at hun blir fotfulgt av betjeningen hver gang hun går til et kjøpesenter. Ikke fordi de vil hjelpe henne, men fordi de tror hun vil stjele. «Vi blir mistenkeliggjort på grunn av hudfargen vår. Det gjør noe med deg», sier hun til Aftenposten. Det tror jeg henne på.

Det er bare 150 år siden slaveriet ble avskaffet, og bare en drøy generasjon siden kampen for borgerrettighetene. Bevisstheten om undertrykkelse sitter dypt i den afro-amerikanske befolkningen, sårene er langt fra leget. Før man moraliserer over dem som lar sitt sinne få utløp i amerikanske byer, bør man gjøre som Ed Stetzer oppfordrer til: Prøve å sette seg inn i hvordan det er å kjenne rasismen på kroppen.