Sant for meg, sant for deg
Hvis alt er like sant, er alt også like usant.
Fredag var det 50 år siden C. S. Lewis døde. Her i avisen har vi de siste dagene brukt en del spalteplass på den britiske forfatteren og litteraturprofessoren. Hvis det kan bidra til at flere blir interessert i det han skrev, vil det være positivt. Mange av tankene til Lewis er nemlig oppsiktsvekkende aktuelle.
For det første søkte han sannheten. Når han i sin «åndelige selvbiografi» Tatt av gleden skildrer hvor motvillig han kom til kristen tro, er det desto mer interessant å høre hvorfor han ble overbevist. I våre dager er en relativistisk holdning til trosspørsmål enda mer utbredt enn den var på Lewis' tid. Vi er blitt vant med å bli fortalt at det viktigste er å finne hva som er sant for oss. Slike stemmer hever seg også i kirkelige kretser. I toleransens navn blir vi bedt om å godta at andre finner sine sannheter. Ingen skal komme og si at én oppfatning er riktigere enn en annen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For Lewis var en slik holdning ikke holdbar. Hvis alt er like sant, er alt også like usant. Konsekvensen blir at vi ikke etterprøver forestillingene våre for å sjekke om de faktisk stemmer. «Man må fortsette å påpeke at kristendommen er en påstand som, hvis den er falsk, er uviktig, og hvis den er sann, er uendelig viktig. Det eneste den ikke kan være, er middels viktig», skrev han.
Det hjelper lite om noe oppleves som god trøst, hvis det viser seg å være falsk trøst. Han advarte også om konsekvensene av moralsk relativisme, noe som er uhyre aktuelt. En slik holdning mente han ville «gjøre ende på arten vår og fordømme sjelene våre».
Vi trenger også å la oss inspirere av grunnholdningen han hadde om at kristen tro er nøkkelen til å forstå de store sammenhengene i tilværelsen. «Jeg tror på kristendommen slik jeg tror at solen har stått opp. Ikke bare fordi jeg kan se den, men fordi jeg ved hjelp av den kan se alt annet», skrev Lewis. Det preget også holdningene hans til hva som faktisk er framgang i livet.
«Vi ønsker alle framgang, men hvis vi er på den gale veien, betyr framgang å gjøre kuvending og gå tilbake til den riktige veien. I det tilfellet er det den som snur tilbake først, som er den mest progressive», skrev han.
På en mesterlig måte kunne Lewis treffe menneskers fornuft. Men han kjente også kraften i den gode fortellingen. Selv om vi ikke skal sette menneskeskapte fortellinger på nivå med de vi finner i Bibelen, er det verdt å merke seg at Gud meddeler oss mye av sitt ord i fortellende form. Først og fremst skulle det føre til at vi blir enda bedre kjent med de bibelske fortellingene, men også til at vi oppvurderer og bruker fortellinger som på en god måte formidler kristne sannheter.
Selv om Lewis på en forbilledlig måte argumenterte for at kristen tro var sann, erkjente han også apologetikkens begrensning. En solid begrunnelse for troen er viktig. Men det er bare evangeliet som kan gi liv. «En mann kan ikke alltid forsvare sannheten. Det kommer en tid da han må leve av den», skrev Lewis i forordet til en av bøkene han skrev sent i livet, med betraktninger over Salmenes bok.
Ingen kristne tenkere er ufeilbarlige, heller ikke Lewis. Som alle andre var han et barn av sin tid, og som alle andre må han prøves på bibelsk grunnlag. Men han bør definitivt leses, både som trosforsvarer og forteller. Fortsatt har han svært mye å gi.
