Samling i sentrum
Sentrumsregjeringer er så langt å betrakte som historiske unntak. Det er mer nærliggende å søke samarbeid med større partier.
Vi tror det er klokt at sentrumspartiene markerer interessefellesskap der det finnes grunnlag for dette. Men i norsk politikk oppnår sentrum som regel lite på egenhånd.
Mandag morgen inviterte tankesmien Skaperkraft til debatt om hvorvidt sentrum kan reviltaliseres som politisk tyngdepunkt. Det er en viktig og interessant debatt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Etter stortingsvalget i høst er både Venstre, KrF og Senterpartiet utenfor regjering, dermed har de ytre sett mulighet til å styrke samholdet partiene imellom. Men den politiske utviklingen i Norge de siste ti årene gjør utsiktene for en sterk sentrumskoalisjon mørkere enn på lenge.
Det handler ikke minst om at Fremskrittspartiet har etablert seg som et selvstendig tyngdepunkt, og som et parti man ikke kommer utenom. Først om regjeringsdeltakelsen skulle føre til at Frp havner på det nivået sentrusmpartiene ligger på i dag, vil dette bildet virkelig endre seg.
På flere viktige politikkområder har Sp, Venstre og KrF sammenfallende interesser. Det er derfor man har snakket om sentrum som noe mer enn en mellomposisjon, en slags kompromissløsning mellom høyre- og venstreblokkene.
Kristelig Folkeparti har for eksempel i sin profil en vektlegging av familien og individets frihet som korresponderer dårlig med venstresidens styringsiver, mens partiet også har en sosialpolitikk som ikke uten videre samsvarer med den man finner hos høyrepartiene.
Et styrket sentrum vil derfor ha en bedre forhandlingsposisjon i møte med regjeringspartier på begge sider. Det tror vi er gunstig, også fordi en stor del av den norske velgerskaren befinner seg i nærheten av sentrum, også om de stemmer Høyre eller Arbeiderpartiet.
Det er for eksempel ikke spesielt vanskelig å legge merke til at Høyres økte oppslutning har sammenheng med en dreining mot sentrum.
I etterkrigstidens Norge har sentrum i varierende grad utgjort et eget tyngdepunkt.
Vi har hatt to sentrumsregjeringer, men begge disse har blitt til med utgangspunkt i spesielle historiske forhold.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Korvald-regjeringen oppstod høsten 1972 fordi Bratteli-regjeringen gikk av etter nederlaget i EF-avstemningen, og Bondevik I-regjeringen oppstod som kjent på bakgrunn av Thorbjørn Jaglands famøse krav om 36,9 prosents oppslutning.
NRKs politiske kommentator Magnus Takvam har derfor et viktig poeng når han påpeker at en sentrumsregjering kun kan bli etablert dersom Ap eller Høyre vil foretrekke en slik regjering, fremfor selv å delta i den.
Dette har Senterpartiet med urette prøvd å fremstille som at det var KrF og Venstre som brøt med sentrum da de gikk i regjering med Høyre i 2001. Den historiske sannheten er at Sp samarbeidet med Høyre i fire av de seks regjeringskoalisjonene de har deltatt i etter krigen - frem til de gikk inn i det rødgrønne samarbeidet i 2005. Slik sett er det mer nærliggende å si at det var Sp som brøt den historiske sentrumsalliansen da de gikk til venstre.
Sentrumsregjeringer er så langt å betrakte som historiske unntak. Det er mer nærliggende å søke samarbeid med større partier. Det samarbeidet har sentrumspartiene historisk som regel funnet til høyre for seg. Vi tror et styrket sentrum kommer best ut av å fortsette samarbeidet den veien.
