Samklang mellom liv og lære
Avisen Dagen holdt lenge stand mot tidsånden. Men så gav den opp, og nå driver den med strømmen.
«Samklang mellom liv og læra. Det er himmelsong på jord.» Skrev Mathias Orheim i 1916. Også på den tid kunne det by på utfordringer å etterleve Guds ord.
I dag er det ingen «prestasjon», for i dag er det ikke Bibelens ord som er læregrunnlaget, men tidsånden slik den kommer til uttrykk på kirkemøter og hva biskoper, hovedstyrer og generalsekretærer sier og skriver.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tidsånden påvirker også mitt syn og det er ikke vanskelig å finne dekning for «tunge uttalelser» for et liv og en lære som for få år siden ville ført til utelukkelse både fra nattverdbord og bedehusets talerstol.
Biskop Laache hadde stor bekymring for utglidningen i Norge. Allerede i 1866 skrev han: «Giften i tidens vær og vind truer å røve meg livet» og «Synden den trykker tung og hård, fristeren lokker og truer».
Det var reell bekymring som Jonas Dahl ga uttrykk for da han skrev: «Akk, mon jeg når det skjønne land, som snubler gang på gang.»
Jeg tror prestene Laacke og Dahl hadde funnet hverandre i ønsket «Var jeg dog over og mine med og alle Guds venner så kjære». Himmelen blir ikke lettere å nå om presteskapet fortier og unnslår fortapelsens realitet. For Guds ord står fast.
Men enda er vi ikke «over», «møye og kamp», ligger foran de som vil til Himmelen. Hva gjør vi så? «Gå utenom, Peer», sa Ibsen.
Men skal vi til Himmelen må vi følge veien som går dit, og vende det døve øret til tidsåndens spørsmål: «Har Gud virkelig sagt?»
Johan Falkberget sa det slik: «Jeg leser ikke eksegese. Jeg holder meg til Bibelens ord.»
Var det mer betryggende på hans tid, er det enda mer betryggende i dag når vi ser hva som utgis av ny teologisk litteratur og hva som læres i de offentlig og halv offentlige skolene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Profeten Mika klager i kapittel 7 over utglidningen i hans samtid og vers 3 passer godt på vår tid: «Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt.»
Det norske kristenfolk startet i sin tid kristne grunnskoler, folkehøyskoler, fagskoler og bibelskoler. Og misjonsbladene skrev om behov for flere misjonærer til de store områder som ennå ikke var nådd med evangeliet.
Til foreldre og foreningsledere kom det brev fra elever på de kristne skolene om vekkelse og at «nå har jeg funnet Jesus». Avisen Dagen og Vårt Land var gode rettledere for både eldre og yngre i de dager.
Men hvordan er dagens situasjon? Skal vi tro at alt er som tidligere?
Dessverre hører vi sjelden om vekkelse på våre kristne skoler og misjonsbladene beretter lite om vekkelse. Misjonsbladene har blitt en tumleplass for fotografer, dristig layout og et meningsorgan for moderne livsstil og teologi.
Avisen Vårt Land seilte en stund med en vimpel hvor det sto «for tro og tanke». I dag burde det stått «for vantro og tvil». En av landets biskoper utga en bok som støttet opp under den gamle tesen «Enhver blir salig i sin tro».
Avisen Dagen holdt lenge stand mot tidsånden. Men så gav den opp, og nå driver den med strømmen.
I tidligere tider holdt redaktørene av VL og Dagen fast på Bibelens ord om hyrdeansvar og tjenestedeling.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Nå går det ikke en uke uten at det er et bilde, et intervju eller en uttalelse eller en fullstendig gjengivelse av prekenen til en eller annen kvinnelig prest eller biskop.
Den som ikke tror at slikt påvirker troslivet, kjenner ikke seg selv. Det betyr lite hva som skrives på lederplass, når trykksaken vitner om noe ganske annet. Jeg har derfor kommet til at det var rett å si opp Fast Grunn og Vårt Land. Nå vurderer jeg også Dagen og Utsyn.
Det er bedre å finne en rosin i grovbrødet (Aftenposten) enn å finne småstein i julekaken (Dagen).
