Samfunnsbygging på kristen ideologi

Jeg tar barnet i hånden og sier «Kom, så skal jeg vise deg hele verden!» Vi rusler rett inn i en nyskapt Edens hage. Vi rusler rett inn i en nyskapt Edens hage. Ja, skaperarmen henger enda igjen i luften, etter at feiende bevegelser i en storslått skala har skilt sfærer fra hverandre i hvelving, sumpene, vannene.

To kjempedigre arbeidslamper er hengt opp, og rundt er milliarder av stjerner strødd utover som lysende spørsmålstegn. Og vi forstår, nesten blendet, Se alltid mot lyset!

Vi blar ikatalogen med århundrene. Kongene, profetene, imperiene. Forgjengelighet, tragedier og oppfinnelser, høres som fjerne drønn og dumpe skrik.  

Og brått; vi faller ned vedkrybben og korset, ny tidsregning og tilgivelse, myrra og nagler. Og så; Den Hellige Ånd gitt oss som livets veileder. Jesu radikale menneskesyn og tankegods blir fundamentet i den kristne sivilisasjonen.

Vi følger etter kristendommens utbredelse i Europa, og ser at nestekjærlighet starter sykehus. Likeverdet, hvor alle engang skal bøye kne innfor Gud, gjør tjenende myndigheter til ideal.

Den kristne fornuftens forskning på årsak og konsekvens og avdekking av objektive sannheter blir fundamentet for vitenskap og kapitalisme. Og verdenshistoriens overlegne suksess, det frie Vesten, er et faktum!

Den kristne revolusjonen varer helt frem til 1700-tallet da høye herrer med pipe og vest forkaster Gud som system. De anser seg som lurere enn Gud, de tenker så det knaker og finner opp sekulære verdier, ideologier og total krigføring.

Konservatismen, liberalismen, kommunismen, marxismen, sosialismen, fascismen, nazisme, sosialdemokratiet, har alle antagelser om Gud og mennesket som gir verdisett til helhetlige ideer om hvordan verden er, bør være og hvordan forandringer skal skje.

Men tankesystemer alene uten Guds kjærlighet kan ikke gjøre mennesket lykkelig. Bygd på sand, og knust mot tonnevis av virkelighet, feilet de alle helt eller delvis og førte til lidelse og verdenskriger.

Overmotet setter også farge påden norske etterkrigsfesten. To ganske ulike jyplinger med kallenavn Etterkrigsparadigmet og Oljerikdommen inviterer Frisinnet på studentfest, og litt utpå kvelden ankommer Liberalisten og Løssluppenhet til vill jubel.

En radikal 68er ønsker velkommen med en karismatisk skål og erklærer at i kveld finner vi på en ny framtid. Og da en firkanta kommunist med rød nese spanderer høykonjukturpils fra kameratens pose, og roper Revolusjon, står stemningen i taket.

Han slenger seg ned i sofaen til venstre og foreslår å fjerne religion, ekteskap, familie og private lommebøker. Sosialisten blir helt revet med og får nesten lyst til å marsjere, mens den litt mer moderate Sosialdemokraten nøyer seg med å foreslå at de heller putter hele samfunnet inn i en kjempestor likhetsmaskin.

Et par berter i fotformsko legger ivrig planer for hvordan de kunne bruke andres penger, og blunker til Keyne og skuler litt usikkert bort i høyre hjørne på Blådressen med produksjonsmidler og tykk lommebok og Hr. Konservativ i en falma blazer.

Humanetikeren sa: det finnes ingen Gud, mennesket er seg selv nok. Psykologen sa: alt er følelser. En bombastisk Relativist utbrøt prumpte: det finnes ingen absolutt sannhet, alt er relativt. Det gikk opp et lys for Postmodernisten: da kan vi jo bare konstruere følelsesbaserte virkeligheter og alternative sannheter.

Samfunnsforskeren nikket: jeg kan lage nye begreper og teorier. Den snerpete Intelligensia sa: da nedgraderer vi biologien med det samme, det er jo bare et transportstativ for mitt intellektuelle hode.

Men hvordan skal vi få folk til å tro på dette, spurte en vinglete Senterungdom, som ikke helt hadde skjønt plottet. Politisk korrekthet og Propaganda ålte seg inntil hverandre med et snedig smil, og hvisket: vi overser og underslår opplagte sannheter og faktiske forhold hvis de er ufordelaktige i forhold til vårt politiske mål.

Redaktøren tilbød seg å holde mikrofonstativet, og en Sosialistisk Aktivist foreslo at hun godt kunne kle seg ut som objektiv journalist. Og 68-eren full av ung selvtillit sa: vi ansetter bare oss selv i alle ledende stillinger. Jeg kan lage reformer som former barna, sa Pedagogen. Psykiateren erklærte fortidens galskap for fremtidens normalitet.

Individualisten hinket rundt og jodlet: jeg dyrker bare min rett til selvrealisering. Han fikk oppmerksomheten fra en gjeng fiendtlige feminister som satt alene rundt et kjønnsnøytralt bord og klagde på at mannen er fienden og barna i veien.

Sosionomen var enig i at alle er et offer, og Byråkraten hadde løsningen: vi erstatter kjærlighet med ordninger! Sosialdemokraten minnet dem på at familien er ikke et egnet sted å vokse opp, og lovet dem fast jobb, så Barnevernet skjønte at det ikke var så nøye med det biologiske prinsipp.

Multikulturalisten skrudde opp musikken og gjorde noen eksotiske moves han hadde lært i Syden, og Globalisten danset på bordet hele natta, mens han skrålte av full hals: hele verden er et marked.

Sunt bondevett, Tradisjonelle Verdier og Mannen i Gata syntes det hele ble litt for vilt og trakk seg tilbake. Han Kristen ble rent redd og gikk og gjemte seg på bedehuset.

Så surfet de lykkelige på oljebølgen til toppen av Maslows behovspyramide. Velstanden vokste og rettferdiggjorde forestillingene. Men dagen derpå stilnet latteren.

Og så sakker vi to farten. Vi er framme, ved øyeblikksbildet anno 2017. Vi kikker oss rundt og ser stylede storforbrukere helt alene i Den globale landsby med skjermer på alle kanter og grenseløs utsikt til 7 milliarder andre.

De ser seg selv i speilet hele tiden, fordi ingen andre ser dem, men møter bare et spørrende blikk, og en urolig sjel uten svar.

Endelig frigjort fra Gud, kjønn, foreldrene, ekteskapet, barna, bygda og nasjonen. En ribbet pinne med Nav-vedtak under den ene armen og siste versjon av menneskerettighetene under den andre.

Den sosialistiske samfunnsmodellen har flyttet hele familielivet ut i standardiserte, profesjonaliserte, spinndyre, skattefinansierte institusjoner med løsninger som ikke passer for noen.

Folket går skamfulle fra skranke til skranke og leverer søknadsskjemaer med sin families personlige behov, uttrykt i beskjærte formuleringer og diagnoser tilpasset paragrafer som kan utløse ressurser og minimum behovstilfredsstillelse.

Folket er bundet til en vugge-til-grav-stat, og livet outsourchet til fremmede saksbehandlere. Vi er alle blitt klienter og brukere ribbet for selvtillit og rom til å mestre eget liv.

Viklapper løvene og kikker inn vinduet på Stortingssalen. De diskuterer først hvilket kjønn folk er og hvordan de kan lage unger, og etterpå bærer de høye bunker med EØS-regler ut til de bunadkledde bøndene.

Så outsourcher de fabrikkene til Østen, legger ned gårdsbrukene og matproduksjonen, åpner for fri flyt av arbeidskraft og kriminalitet, åpner grensene og legger ned forsvaret. Så loser de resten inn påNav. Så speiler de seg i tv-kameraene og lyver så det renner, og svarer på enkle spørsmål fra journalister som er helt enige.

Han lurer på om han er jente eller gutt, men krever rett på avkom, ogparaden setter fnisende kursen mot husene til myndighetene. Bevæpnet med minoritetstårer, lobbyister og selvsentrert lidelse flyttes grensesteinene og regnbueflagg heises i triumf oppå eldgamle prinsipper hogget inn i skaperverket og krever Guds hellige velsignelse i stolt storforakt.

På en slagmark lengre borte krigerfeministen mot mannen som vil beskytte henne med sitt liv. Og slutter seg etter hvert til en målrettet flokk damer like før førti som står på kaien og venter på båten for å bli inseminert på klinikk med fremmed sæd, og returnere som svangre alenemødre til planlagt farløse barn.

Og der oppe flyr en liten designerbaby i en trendy bag på vei til et homofilt par i verdens rikeste land. Laget langt borte av mennesker i hvite frakker på betalte laboratorier som transplanterer og sorterer - og kaster resten i søpla.

Og på alle sykehusene blir andre små klippet i biter og skrapt ut eller kjenner dødsnålen i hjertet fordi det lå tett inntil et søsken. Av de som velges ut til å få leve, blir flere og flere skåret ut av magen til mødre som ikke er dus med sine fødselskrefter.

Etter en stakket stund med kroppsvarme og næring til det skjøre jeget, så rives det løs fra mors bryst, og kjøres bort. Alene i samfunnet med korte besøk hjem. Mor og far, disse himmelske skapningene, er seg selv nok, og svelger unna alt de kommer over.

Det blir ikke lengre plass til dem begge der hjemme. Lyset slukkes og barndomshjemmet er til salgs. Og skilsmissebarna går av gårde, med sine hjerter kløyvd i to, for å få snakke om livskatastrofen i tre kvarter med en fremmed på et kontor med diplom på veggen.

Mennesket vil ikke lenger ha avkommet sitt - og ikke opphavet. På sykehjemmet ringer de gamle i klokka forgjeves. På pulten sitter kjønnsforvirra, sosialdemokratiske likhetsbarn full av rosa kompetanse og mappe med splitter nye diagnoser.

Oppbevart i alt for lange utdanningsløp, uten praktisk lærdom, og til slutt utplassert på tiltaksplass med trygd uten tilgang til et overopphetet boligmarked.

Vi ser mammaer og pappaer ibikkjeslagsmål på alle landets familiekontorer.  Så kommer barnevernet, på såler av sosialisme, i en drakt av taushetsplikt, og med akuttvedtak i veska.

Og hjemme alene sittereneboerkulturen og to-husholdningen for skilte, høyt belånt i et overopphetet boligmarked, med forbrukslån, inkassoregninger og spillegalskap, med time hos Nav avdeling nettbankstyring og gjest i neste luksusfellen.

Det er noe fundamentalt galt. Fragmenterte enkeltmennesker og oppløste familier i en nasjon med kun nytelse som mål. Vi kjenner de dumpe grunnvollsrystende endringene fra kulturkampen.

Disse steinrike, spredte naturmenneskene i den iskalde, vakre landsbyen bak havet og de høye fjellene - hvor skal de ta veien videre? Gud eller google? Visdom eller kunnskap alene?

Vi trenger:

Guds absolutte sannhet som et urokkelig referansepunkt.
Mennesker som vet hvem de er, hvor de kommer fra og hva de står for, som har karakter til å sette grenser og ta ansvar for eget liv.

Medmennesker som elsker sin neste som seg selv, og føler medynk med familiene. Alt er relasjoner, resten er bare detaljer.
Et samfunn som verdsetter normalitet, biologiske bånd, kvinners femininitet og menns maskulinitet.

Robuste familier med selvråderett, eiendomsrett og foreldrerett som får beholde mer av sine egne ressurser så de har overskudd til selv å løse livets utfordringer.
Mindre statlig omfordeling og mer omsorg for naboen.

Ekte arbeidsplasser og mindre omfordeling sikrer investering.
Ærlige medier og universiteter som bringer sann informasjon.
Vi trenger identitet i tro, familie, flagg!
Norske politikere som tjener som moralske kompass for verden.

Konservative politikere som bygge samfunnet nedenfra, setter grenser for statens innblanding, heiser flagg for nasjonal selvråderett.

Verdikonservative politikere som ønsker å bevare kristendommens stilling som dominerende trosretning og normgrunnlag for landet. Som ydmykt erkjenner menneskets begrensning og har respekt for ondskapens evne til å gjøre oss blinde for medmenneskers lidelser.

Kristne politikere som forstår seg på tidene og som tror på sprengkraften i Guds sannheter, og ber om at hans vilje må skje på jorden som i himmelen.

Vi trenger en verdikonservativ samling på borgerlig side.
Vi trenger Partiet De Kristne som tør ta et realt ideologisk basketak.

Kristne som begynner å tro på det de egentlig tror på, som reiser seg og går ut av benkeradene og tar evangeliet med ut og forandrer samfunnet i rå tro.

Det er på tide at de kristne løfter staven og peker ut retningen.

Samfunnsbygging er mer enn en knappesamling av mer eller mindre fantastiske verdier pyntet med liberale ord. Filosofiske smuler, følerier, og siste mote i intellektuelle paradigmer, kan aldri erstatte Guds sannheter. Mot Gud kommer de store til kort.

Det er på tide å trampeklappe Jesus Kristus inn på den politiske scenen i et land som står midt i et etisk jordskred og en multikulturell identitetskrise! Han som har skapt mikrokosmos og makrokosmos gapskratter av nobelprisen, men ønsker inderlig å komme i kontakt med menneskehjertene.