...så døde Han

Bibelen lærer oss at mennesket er skapt i Guds bilde. Det er en ganske fantastisk beskrivelse av oss om vi forstår hvem Gud er.

Guds bilde – hva vil det si? Likheten kan beskrives ved at mennesket er skapt som et personvesen med selvbevissthet, selvbestemmelse, frihet, fornuft, følelser og vilje. Alt dette er mennesket i kraft av å være skapt i Guds bilde. Men Guds bilde inneholder mer. Det betyr også at mennesket fikk del i Guds åndelige vesen. Som åndsvesen ble mennesket i stand til å leve i personsamfunn med Gud. Dette beskriver også 1. Mosebok 3:8: « Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» Gud kom inn i hagen og søkte fellesskap med mennesket.

En annen konsekvens av å være skapt i Guds bilde er at mennesket var ment å ikke dø. Døden har ingenting med Gud å gjøre. Bibelen lærer oss mye om Gud. Han er en person, han er ånd, han er hellig og han er kjærlighet. Men han er ikke døden. Døden har ingen del i Gud. Jesus sier jo til og med at Gud ikke er de dødes Gud men de levendes. I Guds bilde var vi aldri ment å dø... Men hvorfor dør vi da?

Døden kom inn i verden på grunn av synden. Syndens lønn er døden... (Rom. 6:3) Gud sa til Adam og Eva: « Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» (2. Mos. 2:17). Døden er en konsekvens av synden.

Syndens vesen er en makt i vårt personliv. Den gjør synderen ikke bare fremmed for Gud men også til en fiende av Gud. En opprører som bevist eller ubevist søker å omstyrte Guds ordninger og kaste Gud ned fra tronen og makten. Dette gjelder oss alle sammen. « Alle har syndet...» sier Paulus. (Rom. 3:23). «Dersom vi sier vi ikke har synd da dårer vi oss selv...» sier Johannes. (Joh. 1:8). «Den lønn som synden gir er døden» (Rom. 6:23) og «Den som synder mot Herren, vil han utslette av sin bok» 2. Mos. 32:33.

La det ikke være noen tvil. Mennesket er skapt i Guds bilde og var ment å leve. Mennesket var ment å leve et liv i samfunn og enhet med Gud den Allmektige.

Det ødeleggende og onde er synden. Vi ble skilt fra Gud og synden og døden trengte gjennom til alle mennesker.

Det er inn i denne menneskeslekten Jesus Kristus fødes. Guds sønn. Unnfanget ved Den Hellige Ånd og fødd av jomfru Maria. « For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh. 3:16) Derfor roper døperen Johannes ut: Se der Guds lam som bærer verdens synd!

Gud la all synden i verden på sin egen sønn, Jesus Kristus. Fra den miste lille feige og onde tanke til den mest bestialske og grusomme handling. Synden som fjerner mennesket fra Gud og ødelegger bildet vi er skapt i, for så å legger oss under døden – ble lagt på Jesus Kristus.

Bibelen sier at «Synd var ikke i ham». Men han bar all synd. Jesus Kristus « viste ikke av synd», « gjorde ikke synd» og « var ingen syndens tjener». Det kan være fristende å tenke at Jesus hadde et lett og greit liv. Det var kanskje ikke så mange fristelser på Jesu tid? Men skriften forteller oss « at han er prøvd i alt, i likhet med oss, dog uten synd».

Jesus Kristus var ubesmittet av synden men han bar all synd. Samtidig er Jesus Kristus den som i ord og gjerning åpenbarer for oss hvem Gud er. Vi som er født i synd og er langt borte fra Gud har ingen mulighet til å forstå hvem Gud er. Men Jesus viser oss oss det. «Jesus Kristus er den usynlige Guds bilde...» står i Kolosserne. Han oppsummerer sin egen tjeneste kort, da Johannes kjente behovet for en bekreftelse på at Jesus var den som skulle komme. Han sa: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» (Matt. 11:5-6)

Synden, dette onde, som fører mennesket bort fra Gud, inn i døden og fortapelse, bar Jesus Kristus. Gud har sin plan klar. Mennesket skal løses fra synden og dermed fra døden og dermed fra fortapelsen. De som vil ta imot Jesus Kristus som Herre og Gud, vende om og tro på evangeliet og Guds Ord vil bli frelst.

En frelse som innebærer å bli fødd på ny ved nettopp troens ord. Det er åndens liv. Det er en gjenopprettelse av relasjonen til Gud. Det er helliggjørelse fra synden og det kjødelige menneske til å forvandles etter Jesu bilde. Det er evig liv og det er liv med fremtid og håp i Guds rike. Det nye livet fødes inn i hver den som tar imot Jesus Kristus. I Kristus blir vi løst fra synden og vi får del i hans gjenopprettende liv. Så forvandles vi til Guds bilde. Gud gjenoppretter sitt skaperverk.

Men vår synd, ja hele verdens synd må betales for. Synden må sones. Et menneske kan ikke sone for sin egen synd. Dør et menneske som synder er det evig fortapt men akkurat det er fullstendig unødvendig. Jesus Kristus « borttok synden ved sitt offer» og han « sonte for hele verdens synd». Hvordan gjorde Jesus Kristus det? Ved sin lidelseshistorie.

Han ble spyttet på, hånet og slått. Han ble pisket og til slutt korsfestet. Jesaja hadde profetert om det rundt 750 år tidligere og sagt: « Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes. 53)

Så døde han på korset. Men Jesus døde ikke av piskeslagene. Heller ikke av mishandlingen eller korsfestelsen. Jesus var uten synd. « Han GAV sitt liv» sier Johannes. Han gav sitt rene liv som soning for vår synd. Faderen forlot ham og så først etter at han hadde uttalt: « Det er fullbrakt», eller det er fullført, så gav han seg hen til døden. «..., så bøyde han hodet og oppgav sin ånd». Så døde Han.

Vi kan fristes til å ta lett på synden. Tenke at det er ikke så farlig. Bare litt synd for kosen sin skyld... Jesus sitt sonoffer viser oss imidlertid synden i all sin gru. Synden, stor eller liten, har kun forferdelige konsekvenser.

Men døden hadde ingen makt over Jesus. Døden tok aldri Jesus. Døden hadde aldri noe grep om Ham. Den kunne ikke, for det var ingen synd i ham. Tvertimot. Ved å gi seg inn i døden som et sonoffer vant han full seier. «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.» (Joh. Åp. 1:17:18)

Situasjonen er altså slik: Prisen for våre synder er betalt. Dødens makt er brutt. Jesus Kristus har stått opp. Stått opp for å gi liv - og det liv i overflod. Ingen mennesker er lenger fortapt. Synden som skiller oss fra Gud har Jesus Kristus tatt bort. Veien til himmelen er åpnet og døren er Jesus Kristus.

Våre liv er bare tomhet og ørkesløshet. Synden, døden og fortapelsen hersker OM vi ikke tar imot Guds store gave, gitt oss av bare nåde. Det er frelsen i Jesus Kristus. Å ta imot ham er en aktiv handling. Å vende om er en beslutning. Bli fødd på ny ved troens ord og Guds Ånd er et mirakel.

Det gjør Gud i våre liv. Det er håp for oss for Gud HAR gitt oss frelse! Det er nærliggende å tenke på dette som noe nytt. Men det kanskje nærmere sannheten å se det som en gjenopprettelse. Fra syndig menneske til å være skapt i Guds bilde.