Rotløshet, savn og Ulf Ekman

Jeg tror denne rotløsheten, det noe ensidige fokuset på det nye og moderne og de følelsene, genererer en tomhet i oss mennesker. Vi trenger mer enn bare herlige følelser og en god stemning, skriver Sunniva Grimstad Nilsen.

Søn­dag for en uke siden sprakk ny­he­ten om at Ulf og Bir­git­ta Ekman, grunn­leg­ger­ne av Li­vets Ord i Upp­sa­la, og kan­skje de vik­tigs­te bi­drags­yter­ne og pio­ne­re­ne innen den pinse­ka­ris­ma­tis­ke, ame­ri­kansk­in­spi­rer­te tros­be­ve­gel­sen i Nor­den, kon­ver­te­rer til Den ka­tols­ke kirke.

Og re­ak­sjo­ne­ne er ikke ute­blitt. Mange har ut­trykt sjokk, sorg og van­tro. Andre har ven­tet på ny­he­ten. Men jeg ten­ker, hvor­for bruke så mye tid og ener­gi på å rea­ge­re?

Hvor­for ikke hel­ler re­flek­te­re over mu­li­ge år­sa­ker til en slik av­gjø­rel­se?

Hva for­tel­ler det oss? Hva kan vi lære av det? Kunne det vært meg?

Jeg er selv en del av en av disse nyere me­nig­he­te­ne med sin så­kal­te frie guds­tje­neste­form, fokus på lov­sang og til­be­del­se, og en sterk be­to­ning av den en­kel­tes per­son­li­ge guds­liv.

Og i løpet av mine tolv år i denne me­nig­hets­sam­men­hen­gen, har jeg fått del i en åpen­ba­ring og en vi­sjon jeg aldri ville vært for­uten, og som jeg ikke er vil­lig til å gå på kom­pro­miss med. Det er der­for lite sann­syn­lig at jeg ville ha gått samme veien som Ekman med det førs­te.

Li­ke­vel har jeg en viss for­stå­el­se for deres vei og deres valg. For jeg bærer selv på et savn.

I all vår fri­het og glede, lov­sang og hen­gi­vel­se, midt i alle de gode fø­lel­se­ne, kjen­ner jeg på en util­freds­het. Jeg sav­ner rett og slett litt mer kon­takt med røt­te­ne våre, arven vår.

Jeg sav­ner en be­visst­het om at vi, selv om våre me­nig­he­ten en gang brøt med de etab­ler­te krist­ne kirke­sam­fun­ne­ne som var den gan­gen den nye åpen­ba­rin­gen kom, er en del av noe stør­re, ikke bare geo­gra­fisk, men også his­to­risk.

Det kan virke som om vi har hop­pet bukk over 2000 år med kirke­his­to­rie i vår iver etter å finne til­ba­ke til det ge­nui­ne og opp­rin­ne­li­ge, som be­skre­vet i Det nye tes­ta­men­tet, og glemt at Gud har gitt men­nes­ker åpen­ba­ring på linje med oss, også i de 2000 årene som har gått siden Jesu tid.

Og vi har tatt av­stand fra mange tra­di­sjo­nel­le tros­ut­trykk i frykt for å stiv­ne i ytre, tran­ge ram­mer og tom re­li­giø­si­tet, ja, rett og slett ikke være «ån­de­li­ge» nok.

Men var det nå egent­lig for­me­ne som var pro­ble­met? Ser vi ikke at også vi har stiv­net i våre møns­ter, bare i mot­satt ende av ska­la­en?

Gud selv viser i sitt Ord at Han ikke er like­gyl­dig til til­hø­rig­het og røt­ter. Det var et krav til Is­ra­els­fol­ket at de kunne gjøre rede for sine for­fed­re.

Og for Is­ra­els­fol­ket var det ingen mot­set­ning mel­lom å synge «Syng en ny sang for Her­ren» og å synge de samme sal­me­ne de hadde fått fra Moses og David og andre, om igjen og om igjen, år etter år etter år.

Men i våre nye, mo­der­ne me­nig­he­ter, vokser det i dag opp en ge­ne­ra­sjon som ikke aner hvil­ke san­ger og sal­mer for­fed­re­ne våre bruk­te til å prise den samme Gud som de til­ber, og går der­med glipp av ver­di­full åpen­ba­ring.

De kjen­ner ikke ord­ly­den i tros­be­kjen­nel­sen, det «tros­do­ku­ment» alle krist­ne kan be­kjen­ne seg til, uan­sett tid, sted eller kirke­sam­funn. De er på mange måter blitt rot­løse.

Jeg tror denne rot­løs­he­ten, dette noe en­si­di­ge fo­ku­set på det nye og mo­der­ne og de gode fø­lel­se­ne, ge­ne­re­rer en tom­het i oss men­nes­ker.

Vi tren­ger mer enn bare her­li­ge fø­lel­ser og god stem­ning. Jeg tror (og vet) at det hos mange etter en stund mel­der seg en leng­sel og et behov for noe mer, et behov for å føle at de hører til i en sam­men­heng som er stør­re enn den lo­ka­le me­nig­he­ten, et behov for å opp­le­ve seg som en del av noe tid­løst.

Slik det har vært til nå, har mange av disse men­nes­ke­ne følt seg tvun­get til å gjøre som Ekman nå har gjort, gå bort fra sin egen me­nig­het, og kan­skje svel­ge noen ka­me­ler med det samme, for å få det de leng­tet etter. Må det være sånn?

Nei, det skul­le ikke tren­ge å være sånn. Det burde være fullt mulig å åpne opp for en stør­re ut­trykks­rik­dom iblant oss.

Det skul­le ikke være nød­ven­dig å måtte gå på kom­pro­miss med teo­lo­gi­en for å få dette «mer» vi leng­ter etter.

Vi må komme bort fra den de­struk­ti­ve en­ten-el­ler-hold­nin­gen vi men­nes­ker ofte hav­ner i, og inn i et in­klu­de­ren­de, vidt­fav­nen­de, raust me­nig­hets­liv, hvor det er like na­tur­lig å ha en guds­tje­nes­te med litt mer fast­lag­te, li­tur­gis­ke ele­ment, som å ha en guds­tje­nes­te hvor Guds nær­vær kom­mer så sterkt under lov­san­gen at det ikke blir tid til pre­ken.

Hvor det er like pop å synge en 400 år gam­mel salme som en lov­sang fra siste plata til An­ders Skarp­sno, hvor en ikke ug­le­ser ver­ken ytre, sym­bols­ke ut­trykk for et indre liv - eller man­ge­len på det, hvor en an­er­kjen­ner den in­tel­lek­tu­el­le til­nær­min­gen til Gud på linje med den fø­lel­ses­mes­si­ge, hvor teo­lo­ger og lek­folk kan stå hånd i hånd og tjene det samme for­må­let, og hvor hver­dags-guds­li­vet blomst­rer som en bloms­ter­eng med en masse ulike bloms­ter!

La oss være som de gode skrift­lær­de fra him­mel­ri­kets skole, som Jesus snak­ker om, som er å likne med en hus­bond som har både nytt og gam­melt å hente fram av sitt for­råd (jf. Mat 13:52).