Ropstads tunge byrde

Han kan bli partilederen som førte KrF under sperregrensen. Eller den som snudde en 20 år lang nedgangstrend til ny vekst.

Med sine 33 år var Kjell Ingolf Ropstad den suverent yngste lederen i KrFs historie da han ble valgt i etterkant av det dramatiske veivalget. Når Norge nå går til stemmeurnene, hviler det en meget tung byrde på skuldrene til det fortsatt unge KrF-sjefen. Egentlig har vel ingen KrF-leder noen sinne har hatt en tøffere utfordring enn den Ropstad sitter med.

For på de fleste meningsmålingene har KrF befunnet seg under den viktige grensen på fire prosent som gir utjevningsmandater. Med et slikt resultat vil KrF i stor grad være utradert fra norsk politikk.

Kommentatorene har nærmest overgått hverandre i å dømme KrF-lederen nord og ned allerede lenge før velgerne har fått sagt sitt. Mange har tydeligvis ikke klart å tilgi Ropstad den rollen han spilte da KrF tok sitt valg om å velge borgerlig side fremfor de rødgrønne. Det finnes en hel del personer som gjerne vi se et KrF-resultat på 3-tallet. For da kan de slå seg på brystet og utbryte et selvtilfreds «Hva var det vi sa?»

Men det som de samme ekspertene, spaltistene og forståsegpåerne sjeldent nevner, er at Ropstad også har mulighet til å skrive seg inn i KrF-historien på en langt mer positiv måte. For det skal faktisk ikke så veldig mye til at det blir under hans lederskap at KrF snur en 20 år lang trend med synkende oppslutning.

Det er grunn til å minne om at det faktisk var mannen fra den andre siden i veivalgsstriden, daværende partileder Knut Arild Hareide, som ledet KrF til kriseresultatet på kun 4,2 prosent i forrige valg. Det var det dårligste oppslutningen KrF hadde hatt siden KrF ble et riksdekkende parti. For fire år siden var det bare noen få tusen stemmer som reddet partiet fra å rutsje utenfor og ned i den politiske avgrunnen.

Det er i ferd med å skapes en bevissthet om at det er selve fremtiden til KrF som politisk redskap for det norske kristenfolket som står på spill ved dette valget.

Kontrastene er store til jubelscenene under valgvaken i 1997 med en Kjell Magne Bondevik som røykte sigar for å feire kanonresultatet på 13,7 prosent. KrFU-representanter brøt ut i kollektiv joik da det ble klart at partiet for første gang fikk mandat også fra Finnmark og dermed hadde stortingsrepresentasjon i samtlige fylker.

Siden har det mildt sagt vært lite å feste for verken for ungdomspartiet eller de voksne. I to tiår har i tur og orden KrF-lederne Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten og Knut Arild Hareide stått foran TV-kameraene og forklart hvorfor KrF har gått tilbake. Ingen av dem har maktet å snu den langsiktige nedadgående skrustikken som det virker som partiet har vært fanget i.

Det kan være at Kjell Ingolf Ropstad mislykkes hans også. Det er mulig at han blir en av disse som må kommentere et sviende nederlag, i hans tilfelle et totalt skjebnesvangert sådan med et KrF under sperregrensen. Men det er slett ikke sikkert at det blir slik. Og de som ønsker partiet bort fra norsk politikk, kan ha gledet seg for tidlig.

Meningsmålingene for KrF spriker nå kraftig. Mange viser fortsatt resultater som er dårligere enn for fire år siden. Men noen av gallupene peker også oppover, for eksempel TV2-målingen på 5,1 før helgen. Et slikt resultat ville vært en stor triumf for Ropstad og gjort ham nettopp til den KrF-lederen som snudde nedgang til ny vekst.

Det vi uansett mener å ha observert hittil i valgkampen, er at KrF er i ferd med å mobilisere kraftig i kjernemiljøet sitt, Kristen-Norge. Det kan virke som det er i ferd med å skapes en bevissthet om at det er selve fremtiden til KrF som politisk redskap for det norske kristenfolket som står på spill ved dette valget.

Fra kristne miljø som tidligere har vært tilbakeholdende med å tone flagg politisk kommer det nå ganske utilslørte offentlige oppfordringer om å stemme KrF. Pinsebevegelsens leder Øystein Gjerme oppfordret nylig sin lokalmenighet Salt i Bergen til å stemme «gult». Sentrale ledere i Indremisjonsforbundet pakket ikke inn ordene i fargekoder, men tilkjennegjorde i et leserinnlegg i Dagen rett og slett at: «Vi stemmer KrF». Det samme fenomenet - kristne ledere som står offentlig frem med KrF-støtte - er også tydelig i sosiale medier.

Om dette er nok til å løfte KrF over sperregrensen, gjenstår fortsatt å se. Vi har imidlertid alltid vært av den formening at det finnes mer enn nok kristenfolk i Norge til å løfte KrF over sperregrensen, hvis partiet får de aktive kristne til å stemme på dem.