Rettigheter for transkvinner

Det er ikke usannsynlig at mange av dere allerede har møtt transkvinner i damegarderober, men dere har ikke lagt merke til det, rett og slett fordi de ikke fremstår som annet enn kvinner.

Når jeg leser Jorunn Hasles innlegg, slår det meg at hun faktisk ikke kan forestille seg transkvinner som kvinner, hun oppfatter den som menn, og omtaler en transkvinne som «han». Det er vanskelig å argumentere mot en følelse, for ikke å si en fastlåst forestilling.

Det er lett å skjønne at for mange er vi mennesker «menn» eller «kvinner» som to adskilte kategorier. Noen mener dette står i Skapelsesberetningen, men de ser bort fra flere forhold.

Det første er at språk og oversettelser har en tendens til å gjennom tidene oppta i seg rådende forestillinger i tiden.

I Bibelen står det «som mann og kvinne skapte han dem i sitt bilde» - det er kanskje litt merkelig at det står «han» om Gud, samtidig som Gud representerer både mannen og kvinnen «i sitt bilde»?

Historisk sett oppsto to-kjønnsmodellen ved slutten av 1700-tallet, da man fikk kunnskap om forplantning og genetikk. Før dette hadde det vært en én-kjønnsmodell, der kvinnen ble betraktet som en mindre utviklet utgave av mannen – noe som kjenner det igjen?

På den tiden utviklet det moderne samfunnet seg, med nye oppfinnelser, og nye produksjonsmetoder som førte til kapitalisme og opphoping av store private formuer. I den situasjonen ble biologisk kjønn viktig for å sikre mannens arverekke, og kjønn har siden vært definert som forplantningskjønn.

Det som er satt spørsmålstegn ved i dag, er om kjønnsidentitet bestemmes av kjønnsorganene, og svaret er «nei»! Identitet rommer langt flere variabler, og er nært forbundet med behov for tilhørighet – kjønn har en mektig posisjon som tilhørighetsskaper i vårt samfunn, og det er derfor forståelig at kjønn som del av identitet blir viktig. Om jeg er mann eller kvinne, gutt eller jente, har jeg allerede en «identitet som» - og det gir trygghet.

På 2000-tallet er det publisert en stor mengde ny forskning som utfordrer to-kjønnstenkningen. Den viser at mennesker representere en stor variasjon av biologiske egenskaper, og at mange egenskaper som vi trodde var to-delte, faktisk fordeler seg mer som dimensjoner enn som kategorier.

Sosiale og psykologiske egenskaper viser seg også å være langt mindre to-delte enn vi har trodd. Den subjektive opplevelsen av kjønnsidentitet er heller ikke to-delt, og heller ikke bestemt av hva slags kjønnsorganer vi har – som også fagfolk faktisk har ment.

Det vil fortsatt være slik at de fleste vil oppleve seg som menn eller som kvinner i tråd med sitt forplantningskjønn, men stadig fler opplever at dette blir for begrensede kategorier og definerer seg som kjønn på nye måter – eller man definerer seg ikke som kjønn over hode!

Jeg må bare beklage at dette blir vanskelig for noen, og at noen kan føle seg uvel i kvinnegarderober. Det er ikke usannsynlig at mange av dere allerede har møtt transkvinner i damegarderober, men dere har ikke lagt merke til det, rett og slett fordi de ikke fremstår som annet enn kvinner.

Jeg anbefaler dem som har fastlåste forestillinger å bli kjent med transpersoner for at dere skal få bedre grunnlag for å danne dere meninger om hva kjønn er, og kan være.

To-kjønnsmodellen utfordres såpass kraftig, at det er rimelig å anta at den står for fall. Det viktigste elementet i denne utfordringen er at kjønnsidentitet er resultat av psykologiske og kulturelle faktorer, ikke av om vi produserer eggceller eller sædceller.

Biologiske faktorer kan påvirke kjønnsidentitet, men det er andre faktorer enn de som utvikler kjønnsorganene våre.

Mennesker er mangfoldige, og det ser ut til at kulturen smått om senn utvikler en kompleksitet som er i stand til å romme naturens langt større kompleksitet!