Rett til selvbestemmelse ved livets slutt

Morten Dahle Stærk skriver at han er i villrede fordi jeg har sagt meg enig i at man kan lindre de fleste smerter ved livets slutt.

Mitt utgangspunkt for å ta stilling til dette, er at den palliative, lindrende sykepleien virker for det meste helt utmerket, men den trenger stadig større ressurser.

Samtidig lever vi lenger og lenger, hvilket igjen er veldig positivt, men det stiller også mye høyere krav til lindrende sykepleie og bruke av smertestillende medisiner.

Dessuten vet vi at medisinen ikke alltid kan hjelpe alle, og at mange av dem vi hjelper, blir tilvendt og trenger derfor stadig større doser slik at det i seg selv blir livstruende.

En norsk rapport fra 2013 utført fra Kunnskapssenteret på bestilling av det tidligere Sosial- og helsedepartementet om å vurdere kunnskapsgrunnlaget om effekt av palliativ smertebehandling ved kreft, sier at palliativ smertebehandling er mangelfull i Norge.

Jeg ser ikke så mange grunner til å tro at dette er blitt vesentlig bedre. Hvilken smertelindring man får som døende, er fortsatt tilfeldig, avhengig av hvor i landet man bor og hva slags lindrende pleie man får. Slik kan vi ikke ha det!

Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi trenger det. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. Praksis i Belgia står i opposisjon til det siste argumentet.

I Belgia praktiseres «pasientkonsentrert og integrert pleie ved livets slutt». En slik behandling består av etablert lindrende pleie alene eller sammen med muligheten til legeassistert dødshjelp i overensstemmelse med pasientenes informerte ønsker.

I Belgia konkluderer professor ved Vrije Universitetet, Jan L. Bernheim, med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den palliative pleien.

Omvendt førte et velutviklet nettverk den palliative etablerte pleien til at legeassistert suicid ble mer akseptert.

Stærk stiller seg videre svært undrende til at Retten til en verdig død er så opptatt av å forsvare ordningen for dødshjelp i Nederland og Belgia. Det virker som om Stærk og jeg ikke holder til på samme bølgelengde. Der han ser negative aspekter, finner jeg positive aspekter.

Selvvalgt aktiv dødshjelp er legalisert i en rekke land og stater, men utformingen er ulik, og rammer og modeller som benyttes er forskjellige.

Flere av modellene ligner på hverandre, men det er også store forskjeller, og hvert land har en modell tilpasset sine forhold ut fra hva lovgiverne har funnet riktig.

Vi tar utgangspunkt i en sentral forutsetning om at aktiv selvvalgt aktiv dødshjelp skal være en mulighet kun for alvorlig syke mennesker med uutholdelige smerter eller lidelser, og som ikke har utsikt til bedring.

Det forutsettes videre at pasienten fremsetter sitt ønske ut fra sin egen frie vilje, og at pasienten eventuelt kan trekke tilbake sitt ønske helt til siste øyeblikk.

Etter min mening er det selvsagt at mennesket selv skal bestemme over sitt liv og sin kropp på samme måte som vi aksepterer kvinnens rett til å bestemme over egen kropp med hensyn til å ta abort.

Samfunnet har akseptert at kvinnen bestemmer selv, og legen må ta ansvaret i den ordinære sykepleien. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Da den debatten startet, var det store demonstrasjoner og opprop.

Legestanden var selvfølgelig motstander, og religiøse samfunn protesterte. Men til slutt seiret respekten for det enkelte individet og motstanden innskrenker seg i dag til ulike religiøse grupperinger, men ikke alle.

Stærk kritiserer også mine tall om legers oppslutning om dødshjelp. I Tidsskriftet Den norske legeforening utgitt januar 2019 kan vi lese:

«Selv om flertallet av legene var imot å tillate aktiv dødshjelp, er det verdt å merke seg at så mange som 30,7 prosent av legene sa seg litt eller svært enig i at aktiv dødshjelp burde vært tillatt ved dødelig sykdom med kort forventet levetid.

Dette er en like stor andel (31 prosent) som blant femte og sjette års medisinstudenter da de i 2012 fikk samme spørsmål (2). Ved kronisk sykdom var betydelig flere av legene (12,7 prosent) positive til aktiv dødshjelp enn det medisinstudentene var (5 prosent). Medisinstudentene ble riktignok ikke gitt anledning til å kunne nyansere om de var svært eller litt enig i påstanden.

– Et flertall av norske leger var motstandere av aktiv dødshjelp, men undersøkelsen indikerer at andelen som støttet legalisering har økt siden 1993. Legers holdning til spørsmålet har blitt tillagt stor vekt i de politiske prosessene i noen jurisdiksjoner internasjonalt. Helseprofesjonenes motstand mot legalisering har trolig vært et tungtveiende argument for at politikere ikke har tatt opp spørsmålet her i Norge.»

I Vårt Land fra januar konstaterer Morten Magelssen, lege og stipendiat i klinisk etikk ved UiO, at det er økt aksept for aktiv dødshjelp blant norske leger. Han tror legene påvirkes av den generelle liberale trenden i samfunnet.

I flere land, også Norge, har vi målinger som klart peker i retning av å støtte egenmakt ved livets slutt. Nå er tiden inne til at rikspolitikerne i Norge må ta tak i dette spørsmålet.

Det virker som om Stærk og jeg ikke holder til på samme bølgelengde. Der han ser negative aspekter, finner jeg positive aspekter.