Respons på Gregers Lundh: «Skyggen av et dikt»
Denne diktsamlingen har jeg ventet på i mange år uten å vite det.
Høstens beste leseropplevelse har utvilsomt vært diktsamlingen til Gregers Lundh: Skyggen av et dikt, utgitt på Tiden.
Det er en bok for alle som verdsetter dikt, språk og tro. Derfor var det en stor overraskelse å lese anmeldelsen av boken i Dagen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da jeg ble tenåring midt på 70-tallet, var Jesus-bevegelsen og Guds fred-miljøet noe de fleste kristne ungdommer så opp til.
Plogspissen i miljøet var visegruppaKari Hansa og Gregers Hes, med Gregers Lundh som en markant personlighet. Med all sin kreativitet i bilder, ord og musikk var gruppa på en måte Kristen-Norges svar på The Beatles, og Gregers Lundh var John Lennon.
Men Guds fred-miljøet oppløste seg, og heltene bleknet. Jeg har mange ganger lurt på: Hvor ble Gregers av? Hvor tok denne kreative, kloke kraften veien?
I høst har han dukket opp igjen som diktdebutant. Han kommer med noe så uvanlig i norsk litteratur som en trosbekreftende og sentralbibelsk tekst, men i et språk som utfordrer og skaper nye bilder i oss.
Skyggen av et dikt gir oss bibelnære og evolusjonsnære tekster. Vi blir tatt med til tiden før tiden, til «En udrømt drøm / om bevegelse».
Her er Gud den første beveger, slik vi finner det i Dantes Divina Commedia og hele middelalderen. Vi blir tatt med inn i undringen: Var starten på vårt fantastiske univers en bønn, var det «Tomhetens/ bønn om å bli fylt»?
I et sterkt og fortettet og til dels gåtefullt språk følger vi mirakelet skapelsen til galaksene henger som moden frukt i en hage: «Spranget / inn i rommenes øyeblikk / der / universet / løfter løvkronen, / duvende / av morild. / Som gåtefulle frukter / skal galaksene henge / i himmeldypet.» (10)
Jeg tolker inn at i denne eksplosive første bevegelsen ligger alt i kim, også hele bibelhistorien. Det er diktsamlingens prosjekt, i all ubeskjedenhet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Her ligger i kim at «En natt tar Gud / Abraham opp på fanget, / lærer ham / pilegrimssangene / som glitrer i jordskyggen». (71) Eller de ti bud, uttrykt positivt som «de ti / tegnene / på mennesket».
I kim ligger en Marias lovsang hørt innenfra: «Synge / i cellenes taushet, / i myriadekroppen, / i bakterienes / kamp. / I kjerubenes / øyeblikk, / hvem er det som finner / fingrene og tærne / sine / inne / i henne?». (124)
Og Getsemanekampen der «Gud / trygler Gud» (175), eller forsoningen uttrykt som «Betale / med lammet / som gresser på innsiden / av Gud». (172)
En av de vakreste sekvensene er visdomsordet knyttet til Jesu liv: «Den / som elsker / låner Guds hjerte. / Går hans skritt / mot det ensomme. / Blir / den andre / som gjør kjærligheten / mulig.» (151)
Det er umulig å yte diktene full rettferdighet ved å sette dem opp som jeg har gjort her. I samlingen er det en veksling mellom midtstilt, høyrestilt og venstrestilt tekst, så teksten danner et bilde på boksiden.
Det minner om et notepartitur der alle stemmer skal med, og formen virker både fremmed og som musikk for øyet. Jeg oppfatter luften på sidene som tolkningstvingende, noe skjer i mellomrommene.
Det er slik Bibelens tekster uttrykker seg, de er tolkningstvingende – de forteller ikke alt, og viser dermed at tilværelsen er mer enn det som ordene kan uttrykke.
På den lange veienSkyggen av et dikt tar oss gjennom mirakelet skapelsen, finnes også undring over at mennesket får språk.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På mange måter kan det stå som en overskrift over hele bokprosjektet, om at forelskelse og evighet og ordenes hemmelighet hører sammen: «finner veien/ til ordenes hemmelighet, / lar diktet / flyte / dit / forelskelse / og evighet hører sammen, / der språket / for det virkelige / forteller alt / på nytt.» (68)
Skyggen av et dikt hviler godt i hånden, og jeg tenker: «Denne diktsamlingen har jeg ventet på i mange år uten å vite det.»
