Religiøse aktører i offentlige bygg
Det ligner på religiøs diskriminering når myndighetspersoner legger opp til å skyve religionen bort fra det offentlige rom.
Bør religiøse aktører få benytte et offentlig kulturbygg til sine aktiviteter?
Dette spørsmålet skapte i forrige uke spenninger mellom det borgerlige byrådet i Bergen og Frelsesarmeen. Kulturbyråd Helge Stormoen snudde etter hvert i saken, og åpner likevel for at Frelsesarmeen kan benytte de aktuelle lokalene på Ny-Krohnborg skole. Det er gledelig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også:
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Kommunen må naturligvis få bestemme selv hva slags opplegg den ønsker å ha når det gjelder anledning for faste leieavtaler med offentlig eide lokaliteter. Men den usikkerheten som ble skapt med tanke på forholdet til Frelsesarmeens religiøse identitet, bør mane til ettertanke.
Det ser ut til å ha etablert seg en underlig forestilling om at en sekulær virkelighetsforståelse er mer nøytral enn en religiøs.
Man snakker gjerne om livssynsnøytralitet, men det er ikke opplagt at dette begrepet skiller seg vesentlig fra «sekulær». Med et slikt utgangspunkt blir religiøse premisser henvist til privatsfæren. Det hele fremstår noe pussig i et land som Norge, med våre lange kristne røtter og vår stadig grunnlovsfestede tilknytning til den kristne tro.
Men både blant politikere og i deler av befolkningen ser det ut til å finnes en viss religionsangst. Da er det tryggest å si at offentlige lokaler skal være forbeholdt aktører som ikke har en religiøs agenda. Som om det er mer nøytralt å hevde at Gud ikke finnes enn det er å hevde at Gud finnes.
En kan få inntrykk av at noen ønsker å ta med seg elementer fra det gamle enhetssamfunnet inn i en ny tid. Bare med den viktige forskjellen at limet nå ikke er kristendommen, men en gudløs virkelighetsforståelse. Dette er ikke det spor mer sympatisk enn de forsøkene på å pålegge folket kristen tro som finnes i Norges historie.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I erkjennelsen av at Norge har forandret seg, ligger det at vi er et mindre homogent samfunn. Det skyldes delvis at vi har fått flere innvandrere fra ulike kulturer, men det skyldes vel så mye at kristendommen har et svakere fotfeste i befolkningen enn før.
Skal vi få til et harmonisk samliv på tvers av religioner og livssyn, må vi respektere hverandres ulikheter og leve side om side.
Det er fullt lovlig å arbeide for å endre andres overbevisning, men tvang hører ikke hjemme i det arbeidet. Det er imidlertid ikke spesielt tolerant å ville nekte religiøse aktører adgang til offentlige lokaler.
Frelsesarmeens medlemmer er skattebetalere like mye som andre borgere. Det ligner mistenkelig på religiøs diskriminering når myndighetspersoner legger opp til å skyve religionen bort fra det offentlige rom.
Det er tankevekkende at Arbeiderpartiet i denne saken har fremstått mer prinsipielle og reflekterte når det gjelder utleie av offentlige lokaler til religiøse aktiviteter enn det borgerlige byrådet.
Aps Harald Schjelderup, som ligger godt an til å bli Bergens byrådsleder etter valget til høsten, sa til Dagen før helgen at «vi må ikke bli så redde for religion i Bergen at vi begynner å avvise religiøse organisasjoner og mene at de skal kun holde seg i sin egen kirke eller menighetshus».
Byrådet gjorde klokt i å snu i denne saken. Vi håper uklarheten som ble skapt, bidrar til at vi ikke får flere slike saker her i landet. Men utsiktene er ikke uten videre gode.
