Reise i et nordlig kirkelandskap

Imidlertid står menighetene i Nord-Troms enda som en skanse i dette åndelige virvar. Selv biskopen rådde ikke med dem; det eneste han maktet var å skjelle ut læstadianerne som håpløst utdaterte.

For en tid tilbake foretok jeg en reise i våre nordligste bispedømmer. Rett oppløftende var det å møte en og annen prest som ennu i denne ulvetid helt og fullt ville stille seg bak vår lutherske bekjennelse. Ofte står de ensomme i sin åndelige kamp; det er vanskelig å vinne gehør for sann luthersk kristendom hos de kirkelige overordnede, og ikke alltid har den lokale menighet noen større forståelse for en sådan prests anfektelser.

Det gjorde imidlertid et sterkt inntrykk da en ung prest i Narvik-området bekjente – det var ved en minnestund efter en sann profetinne i Israel – hva denne kvinne hadde betydd for hans åndelige utvikling.

Nu var det annet også som gjorde inntrykk. Jeg traff noen personer som tilhørte den førstefødte grenen av den læstadianske bevegelse. Hvor gledelig var det ikke å være vidne til hvilket omfang lutherlesningen har fått blant disse! Læstadius i all ære, men Luther og de ortodokse fedre var nok de som staket ut kursen på det læremessige området.

Det ryktes også at yngre folk blant de førstefødte er blitt mer opptatt av vår kirkes bekjennelse. Måtte de ved denne lesning få øynene opp for katekismens lære om dåpen, hvilket så kunne føre dem inn på et sunnere spor angjeldende dette grunndogmet. Det var å ønske, for de tar virkelig sin kristendom på alvor. De såkalte gammellæstadianere i Ofoten og i Alta-området burde også revurdere sitt syn på dette punkt.

Rent kirkepolitisk har de førstefødte, efter min mening, valgt en uheldig strategi. Det har de gjort ved å trekke seg vekk fra offentlige gudstjenester, og har istedet begynt med egne dåps- og nadverdssamlinger, konfirmasjon med mer. Som grunn for dette angir de kirkens almindelige forfall og presters og biskopers ugudelighet.

Dette har de jo rett i, men likevel var det bedre å stå sammen med oss andre og kjempe imot denne utviklingen innenfor kirken. For vi hører med like stor rett til Den norske kirke som disse geistlige – ja, med større rett enda eftersom vi har kirkens bekjennelse på vår side. Jeg har i et efterord i en bok om min far, læstadianerpredikanten Andreas Esbensen, beskrevet hans syn på forholdet til den offentlige kirke. Jeg tror alle konservative lutherske kristne kan ha utbytte av å lese om dette.

Hvor langt forfallstendensene er kommet også i nord-norske menigheter, fikk vi et talende eksempel på i vinter. Ibestad menighet insisterte på å få en bajasprest tilsatt, en riktig umulius som Oslo-biskopen hadde avvist, ja de skulle sogar selv stå for hans lønn! Kirkeledelsen i Tromsø hadde likevel ryggrad nok til å stå imot det folkelige presset, noe de skal ha ros for. Imidlertid står menighetene i Nord-Troms enda som en skanse i dette åndelige virvar.

Selv biskopen rådde ikke med dem; det eneste han maktet var å skjelle ut læstadianerne som håpløst utdaterte. Vi må si at biskop Kjølaas har mistet all troverdighet i konservative kretser; hverken i lære eller liv har han kunnet leve opp til menighetenes forventninger. Slik går det når man oppgir Skriftens autoritet og lar seg lede av opinionens bølger. Da har man ikke lenger noen fast grunn å stå på.

Jeg husker Per Oskar Kjølaas fra tiden på Menighetsfakultetet da han enda hadde et relativt konservativt grunnsyn. Nu hører han sammen med Tor B. Jørgensen (han var og konservativ engang!) til de mest radikale biskoper vi noensinne har hatt i Norge. De går inn for å vie homoseksuelle par og vil kalle en slik forening for et ekteskap.

Det Skriften kaller den groveste synd, kaller de en velsignelse. Det er nærmest ufattelig. Hvem kunne forresten tro at Samisk kirkeråd ensstemmig støttet en forbønnsliturgi for slike uekte par? Det rådet representerer iallfall ikke de almindelige samiske kirkegjengere, som er grunnleggende konservative i åndelige spørsmål. De lutherske fedre hadde neppe noen anelse om at kirken skulle falle så dypt, ellers hadde de nok behandlet dette lærepunkt utførligere.

Kjølaas har under sin bispetid beredt oss liten glede. Nu har vi fått en ny biskop, en mannlig sådan. Men det er sandelig ingen garanti. Dog er vi glade for at den kvinnelige domprosten i Tromsø ikke ble valgt. Det ville ha betydd nye år preget av åndelig unntakstilstand. Rettelig gikk læstadianske ledere ut offentlig og sa at hun som kvinne ikke kan være deres biskop, eftersom Skriften forbyr det. Det var klar tale.

Apropos Tromsø, i denne store by finnes knapt noen rettlærige prester. Ikke å undres over at enkelte lutherske kristne søker seg til alternative gudstjenester. Men her gjelder det å være på vakt: En ting er å delta i slike høymesser engang iblant, en ganske annen sak er helt og holdent å underlegge seg deres «settebiskop». Da går man for vidt. Faren er at man kan komme til å forakte sin egen forsamling der man burde ha sitt åndelige hjem.

Det var en sann glede å ferdes gjennom Nord-Troms og møte de luthersk-læstadianske kristne ved stevner og i mer privat sammenheng. Noe som imidlertid gjorde meg litt urolig var at man på somme steder hadde tatt i bruk den nyeste Bibelen ved gudstjenesten. Det passer seg særdeles dårlig på plasser der den gamle høymesseliturgien fra 1920 er i bruk. Forstår man virkelig ikke hvilket misforhold det er å opptre med en slik moderne, middelmådig bibel i et gammelt liturgisk rammeverk?

Sannsynligvis er det presten i lokalområdet som har presset på. Han må gjerne bruke hvilken bibel han vil på prekestolen, men han kan ikke kreve at tekstlesningene fra alteret eller koret skal følge den nye Bibelen. Her bør det sies klart ifra: kirkens liturgi hører ikke hjemme i prestens private lekestue. Et rimelig kompromiss turde være å bruke bibeloversettelsen fra 1930 eller dens modernere form fra 1988 (Wisløff-bibelen). Ellers forsøker kirkeledelsen å gjøre liturgiske inngrep av forskjellig slag. Også her gjelder det å være på vakt. 1920-liturgien er en helhet mht. tekst og musikk og bør ikke endres for meget.

Min reise tok meg også til Alta. Der har de fått en ny kirke, som kalles «Nordlyskatedralen». Utvendig kan den minne om de gamle spiralformede babylonske ziqqurater («Babels tårn»), der prestene gikk i prosesjon opp mot toppen. Hvor høyt opp de kommer i Alta, er ikke godt å si.

Det avgjørende er likevel hva som skjer inne i selve kirkebygningen. Jeg skvatt ordentlig til da jeg kom inn i kirkerommet. En diffus, overdimensjonert mannsfigur i massivt metall var plassert like ved alteret, angivelig forestillende Kristus. Dette er også et sterkt vidnesbyrd om kirkens forfall.

Jeg er viss på at ingen kristen på apostlenes tid hadde våget seg inn i et rom hvor en slik gudestatue befant seg. Til det hadde de altfor stor respekt for budordet om ikke å gjøre seg noe billede av Gud. Vi må ikke glemme at forbudet hører hjemme blant de ti Guds bud! Dessverre er dette blitt vanskjøttet i altfor høy grad også i vår lutherske kirke. Slike gudestøtter ble forbundet med de hedenske templer og fantes ikke i kristne gudstjenesterom. Hedningene bar jo sine avguder i prosesjon ved høytidelige anledninger. Den katolske kirke «kristianiserte» disse skikker, noe man kan være vidne til i sydlige land der kristne figurer bæres rundt i gatene ved høytidene.

De rene symboler hadde de første kristne intet imot, slike som brødet, fisken, korset og lyset. Nordlyset er i seg et vakkert symbol; det hadde vært nok med det. Jeg har til gode å høre noen almindelig kirkebesøker i Alta som liker denne figuren. Nei, stuv den bort innerst på mørkeloftet noensteds, eller allerhelst: smelt den om til noe nyttig. Til Stabbursnes nye kapell i Porsanger har en kunstner gjort en altertavle som er helt grotesk: Kristus på korset med forvridd hode, ikledt samedrakt. La oss slippe sådant!

I Alta traff jeg prost Olav Øygard, en snill og vennlig mann, som nu er utnevnt til biskop. Han kjøpte den bok som jeg nevnte ovenfor – det var jo en salgsreise jeg var på. Han kunne ikke betale kontant, men lovet å gjøre opp senere med kontokort. «Stoler du på meg?» spurte han. «Ja, hundre prosent», svarte jeg. Men når det gjelder hans teologi, er jeg ikke like sikker. Han synes likevel å være den av kandidatene som var å foretrekke til bispestillingen. Han har lang erfaring som prest i landsdelen, og han sier iallfall at han er en god lytter. Om han er «luther» øre, vet jeg ikke – som oftest er øret hos teologene vendt mot de røster som roper høyest. Tør vi håpe på at der finnes resonansbunn i innerøret for lydsvingninger av en annen art?

Jeg minnes at jeg for mange år siden stod ved domkirkeruinene på Hamar, en fortidslevning nærmest uten vegger og tak. Et godt bilde på dagens kirke, tenkte jeg. Så meget kan vi ikke forvente i denne mørke tidsalder. Det gjelder å finne et hjørne der vi få gammeltroende kan overvintre ved å trykke oss sammen og på den måten holde varmen. Inntil videre får vi håpe at samme rett gjelder for Loke som for Tor.