Reformasjonen – hva formidler vi til våre barn?

Budskapet jeg sitter igjen med etter å ha lest boken er at lutheranerne har det riktige og opplyste synet på troen, og at katolikker tror feil og er uopplyste. Dette blir for enkelt – og feilaktig!

Som både lærer og kateket arbeider jeg med formidling av kunnskap og tro for unge. Ett av emnene som er sentrale i læreplanen i KRLE og som har fått mye fokus i det siste, er reformasjonen, siden det i år er 500-årsmarkering av denne hendelsen.

31. oktober var dagen da Luther skal ha slått opp sine 95 teser på kirkedøren. I denne anledning har det i år blitt gitt ut flere bøker om reformasjonen både for barn og voksne.

En av bøkene som er gitt ut med tanke på bruk både i skolen, hjemmet og i Den norske kirke, er «Martin Luther og oppslaget på kirkedøren». Jeg vil her drøfte denne boken ved å stille et kritisk spørsmål: Hva formidler vi om reformasjonen til våre barn, den oppvoksende generasjonen?

Boken er skrevet av Meike Roth-Beck, en tysk religionspedagog som har jobbet både som lærer og i videreutdanning av trosopplærere (i Den tyske evangeliske kirken).

Boken er oversatt til norsk av Oskar Stein Bjørlykke og gitt ut av IKO-forlaget, som også kaller seg for Kirkelig Pedagogisk Senter. Av dette ville jeg forvente høy faglig kvalitet, ikke bare i det å velge et språk som kommuniserer med barna, men også i å formidle historisk sannhet.

Forfatteren har nok et ønske om å formidle fakta om reformasjonstiden for barn i skolealder. IKO har også laget et eget undervisningsopplegg til boken for bruk i skolen. Boken formidler klart biografiske fakta om Martin Luthers liv, og i dette gir den god kunnskapsformidling.

Problemet med boken, som jeg vil rette søkelyset på her, er at forfatteren innimellom de biografiske fakta om Luthers liv, formidler åpenbare feil om samtiden og om Den katolske kirke i middelalderen.

Det er mange eksempler i boken på påstander som fremsettes som fakta, men som er ubegrunnede og hvor historieforskningen sier noe ganske annet. Noen eksempler fra boken er: «De som fjerner seg fra den kirkelige læren må tåle nådeløs forfølgelse».

Vi har ingen historisk dokumentasjon på at det var en utbredt forfølgelse av dem som ikke ville tilhøre Kirken. Det er også en myte at det var en forfølgelse av «dem som kommer med nye ideer eller vil utforske naturen og verden uten å ta hensyn til Kirkens lære».

Fremstillingen i boken vil ha det til at Kirken var i mot kunnskap og oppdagelser. Tvert imot var de fleste kjente vitenskapsmenn på den tiden også praktiserende katolikker. I bildet forfatteren tegner av middelalderen, er det også med «modige kvinner, som blir brent på bålet som hekser» (underforstått av Kirken).

Faktum er at Kirken i Middelalderen kjempet for å fordrive gammel hedensk heksetro, og at den største hekseforfølgelsen ikke skjedde før Luthers tid, men faktisk senere – mot slutten av 1500-tallet, og at den ikke bare ble utført av Den katolske kirken, men vel så mye av protestantene.

På slutten av boken nevner hun at «Martin Luthers lære fører til kriger».Her kunne hun gjerne vært mer eksplisitt og redelig og sagt at en del av krigene skyldes at den nye læren med Luther blir tvangsinnlært med vold, forfølgelser og drap, slik den for eksempel ble i vårt eget land.

Når forfatteren prøver å beskrive Den katolske kirkes lære, er det tydelig at hun ikke har satt seg godt nok inn i denne, og det er ganske graverende å gi feilaktig formidling om et annet trossamfunn, enda til som undervisning til barn.

En typisk feil er å blande tilgivelse og avlat ved å si at avlatshandelen handlet om å kjøpe tilgivelse. Å selge avlatsbrev var selvsagt ikke rett, men det må likevel påpekes at avlat ikke er det samme som tilgivelse. Avlat har med det faktum at våre synder får konsekvenser.

Avlat er ettergivelse fra Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut. På en fordekt måte blander forfatteren sin kritikk av Kirkens avlatspraksis den gang med en kritikk av Kirkens tradisjonelle lære om avlaten, slik at det ikke blir tydelig nok om det er avlaten i seg selv eller avlatsmisbruket hun kaller for «Menneskelige spekulasjoner og påfunn».

Konsekvensen blir en indirekte latterliggjøring av Kirkens tro på atDen kjempende kirken her på jorden kan gjøre noe forDen lidende Kirken (mennesker i skjærsilden). Kirkens lære om relikvier blir også på en måte latterliggjort i det den blir fremstilt som en gammel tro fra før Luther «opplyste» oss:

«De har et inderlig håp om at knoklene, eller relikviene som de kalles, kan gi en opplevelse av guddommelig kraft. Det sier Kirken (…)».

Til det er å si at katolikker ikke søker etter en opplevelse og for så vidt heller ikke tror at det er legemsdelene i seg selv som gir hjelp, men helgnene, som er kommet frem til himmelen (den seirende kirken) og er i besittelse av Kristi hellighet, kan gi hjelp på vår forbønn. Relikviene er helgnenes kroppsdeler, som Kristus virker gjennom med sin livgivende nåde.

Misbruket av avlatspraksisen kommer vi ikke unna, men forfatteren trekker beskrivelsen av den vel langt når hun skriver at «ingen kristen må gjøre noe eller betale penger for å bli elsket av Gud. Guds kjærlighet er en gave.»

Her generaliserer forfatteren Luthers personlige vanskeligheter med å se seg selv som elsket av Gud og blander dette med diskusjonen om og hva mennesket aktivt kan bidra med i sitt trosliv. Det er for øvrig også feil å tilskrive nåden til Luther: «Martin kaller denne gaven for nåde». Det er det Bibelen selv som gjør.

Et annet eksempel på feilinformasjon er når forfatteren hevder at Luther baserte seg på Bibelen, mens Den Katolske Kirke ikke gjorde det: «Han lærer ikke bare bort det som Kirken sier, men det som står i Bibelen. Det er noe nytt.»

Dette er slettes ikke nytt. Kirken har alltid hatt Bibelen som læreautoritet og kan ikke lære bort noe som er i strid med Bibelen. I forbindelse med Luthers store arbeid med bibeloversettelsen til tysk, skriver hun: «Martin vil at alle kristne skal kunne lese Bibelen, ikke bare de lærde kirkemennene.»

Det er sant nok, men det som ikke nevnes, er at dette ønsket Kirken selv også, og Kirken var godt i gang med dette oversettelsesarbeidet.

Videre skriver hun: «I Bibelen finner Martin Luther ut hva Jesus tenkte om omvendelsen. Det er forskjellig fra det kirken lærer (…)». Her sies det indirekte at Luther fant Jesu rette syn på omvendelsen, mens Kirken i følge forfatteren hadde en feil oppfatning av Jesu lære.

Det ville være riktigere å si at Martin Luther hadde en annen oppfatning enn Kirken på menneskets medvirkning i omvendelsen. Et annet sted skriver forfatteren eksplisitt: «Martin Luther vet godt hvordan han kan peke på det som er feil».

Man skulle tro at en undervisningsbok for barn skulle kunne skille tydelig mellom det somLuther mente var feil, og ikke fremstille det som en dogmatisk sannhet.

Også det katolske presteembedet blir feilaktig fremstilt av forfatteren: «Å bli viet til prest betyr at han må holde en gudstjeneste som viser for alle at han nå er en kirkens mann. (…) Martin har klart det: Han er prest»

Her har forfatteren – og Martin? – glemt eller ikke forstått at katolsk prest er noe man blir av Guds nåde. Å bli viet til prest handler ikke om å vise seg selv frem, men å gi sitt liv i Guds kall.

For å bli prest måtte man da som nå studere teologi. Men forfatteren skriver: «For Martin holder det ikke bare å være prest. Han vil også studere teologi.» I dette formidles at kunnskap og kjennskap til Gud skulle være en motsetning til å være prest.

Det er beklagelig at det i en formidlingsbok for barn er uklart mange steder hva som er forfatteren sin mening og hva som er Martin Luther sin mening. Ett eksempel er når det på s. 23 står forklart om den boten Kirken kan gi en som skrifter: Men «å tilgi synd, det kan den (Kirken) ikke. Det kan bare Gud.»

Her viser forfatteren at hun ikke har forstått at Den katolske kirkes lære har sin grunn i at Jesus selv har gitt prestene i kraft av sitt embete, ikke bare rett, men også plikt, til å både fastholde og tilgi synd. Det er altså Jesus som tilgir synder gjennom presten. Dette synet kommer forøvrig også frem i Luthers lille og store katekisme.

Også forfatterens fremstilling av paven må kommenteres: «Paven i Roma sier at han er Guds stedfortreder på jord, og han blir ikke motsagt. Og biskopene rundt om i de forskjellige landene støtter opp om denne oppfatningen.»

Det at paven er Guds stedfortreder på jord er ikke en idé som pavene i middelalderen selv fant opp, men har sin rot i Det nye testamentet der Jesus kaller Peter som den første paven.

Den katolske kirke har alltid forstått det slik at pavens oppgave er å holde fast på Jesu lære og slik er han Jesu stedfortreder på jorden. At biskopene støtter opp om dette er da selvsagt, da det jo er Kirkens lære.

Når det gjelder det store spørsmålet om å komme i et rett gudsforhold, skriver forfatteren: «Martin Luther vil gjøre det klart at hvert menneske selv kan få et rett forhold til Gud – utan paven og uten kirken.»

Her ville det være mer sant å si at Luther mente dette, og at han viste meningen sin ved å bryte med Kirken. Men jeg vil likevel forsvare Luther litt mot denne påstanden som jeg ikke tror vil tjene de lutherske kirkene heller:

Til tross for at han gav avkall på troen på at Gud formidler sin nåde i alle de sju sakramentene, holdt han i alle fall fast på dåpen og nattverden som sakramenter og nådemidler, så helt bort fra en sakramentsforvalt­ende kirke ville han nok ikke.

Boken er en infiltrert blanding av fakta og propaganda for den lutherske lære, men det går på bekostning av å tale sant om historien og Den katolske kirkes lære og praksis. Dessverre er ikke denne boken enestående her.

Lignende feilaktige fremstillinger har jeg sett i flere læreverk brukt i KRLE-faget, og det er ikke usannsynlig at vi vil finne lignende tendenser i andre bøker om reformasjonen.

Budskapet jeg sitter igjen med etter å ha lest boken er at lutheranerne har det riktige og opplyste synet på troen, og at katolikker tror feil og er uopplyste. Lutheranerne tror på Guds kjærlighet og barmhjertighet og at troen bare er en gave uavhengig av kirken, mens katolikker tror de må gjøre seg fortjent til troen.

Dette blir for enkelt – og feilaktig! Det er krevende å skrive sant og rett om reformasjonen, det er krevende å skrive sant og rett om et annet trossamfunn og det er krevende å skrive sant og rett om dette for barn. Men ikke desto mindre viktig at vi anstrenger oss til det ytterste for å gjøre det!

Kilder: Den Katolske Kirkes Katekisme 
Konkordieboken –Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter
Oftestad, B.Reformasjonen i Norge iKatolsk kirkeliv i Norge gjennom 1000 år, Hegna, L.(red), Oslo 2016 
Franzen, A :Katolsk kirkehistorie. Oslo 1997
 Laugerud, H.;Heksetroen og hekseprosessene i Europa iMyten om det moderne, Arisholm, T og Laugerud, H. (red). Oslo 1995
Davidsen, B.A:Da kvinnen fikk sjel – og andre historier. Oslo 1998