Refleksjoner rundt en bibeltekst
Forkynnes de alvorlige tekstene med kjærlighet og omsorg, vil de ha betydning og være nødvendige. Mennesker trenger fortsatt å settes på valg.
Søndag den 25. november var prekenteksten om de fem kloke og de fem dårlige jomfruer, Matt 25, 1-13. Min gode venn, Bjørn Olav Hansen, skriver på sin Facebook-status: «Prekenteksten jeg ikke våger å tale over – nå.»
Det er denne teksten han har i tankene, og han skriver: «Det er ikke fordi jeg underkjenner den, eller kan foreta en eksegese. Det handler rett og slett om samtaler jeg har hatt med mennesker. Som er slitne. Som kjenner på at de aldri er bra nok. Åndelige nok. Rede nok. Som sliter med troen.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bjørn Olav fortsetter: «Jeg må være så ærlig å si at gjennom årenes løp er enkelte bibelvers blitt vanskelige for meg. Ikke slik at jeg ikke tror på dem lenger, men de er krevende. Og så syns jeg det er vanskelig å stå på prekestolen og snakke om ting som jeg ikke lever. Da blir det bare ord.»
Jeg syns det er prisverdig at Bjørn Olav Hansen deler sine refleksjoner og er så ærlig.
Predikeren skriver at «Alt har sin tid». Det er tid for å danse, og det er tid for å gråte. Overfor noen mennesker er det riktig å vise skånsomhet og mildhet. Andre mennesker kan trenge å få sannheten presentert rett ut. De trenger å utfordres. Vi mennesker er så forskjellige. Salmisten sier: «Summen av ditt ord er sannhet.»
Hebreerbrevet sier at «Guds Ord er levende og kraftig, skarpere enn et tveegget sverd.» Men «sverdet» må brukes med visdom.
Forkynnes de alvorlige tekstene med kjærlighet og omsorg, vil de ha betydning og være nødvendige. Mennesker trenger fortsatt å settes på valg.
Det går an å forkynne om de ti jomfruene på en slik måte at noen opplever den ettertanken og utfordringen teksten gir for å holde seg våken.
Den kan også forkynnes på en slik måte at gleden over Jesu rettferdiggjørelse og at min frelse ikke er avhengig av meg selv, men av det Jesus har gjort for meg, og at det fyller en med takknemlighet.
I Jesus har vi frelse, nok olje til lampene – for å holde oss til teksten, slik at vi kan møte Brudgommen med forventning!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er det som kalles nåde!
