Protestér mot sosial kulde!
Har alle de gode sosiale systemene gjort oss kravstore og kalde?
Hver eneste morgen går jeg på toget. Samme vogn. Nesten samme sete. Jeg kjenner igjen ansiktene til de rundt meg, men jeg kjenner dem ikke. De er som stemmeløse ansikter. Hun med det lange lyse håret. Han med det lange håret og øretelefonene. Hun med brillene og den røde jakka.
Jeg ser at hun med mokkasinene blir kjørt av kjæresten sin til toget hver dag, og at hun går av toget i Oslo. Men jeg vet ikke hvem hun er. Jeg kjenner igjen han som går hånd i hånd med kjæresten hver morgen, når jeg er på butikken senere på dagen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men jeg vet ikke hva han heter.
Jeg forventer jo ikke å bli bestevenn med alle jeg pendler sammen med. Men det er likevel rart at jeg ikke vet noenting om disse menneskene som jeg faktisk tilbringer fem timer i uka i en liten kupe sammen med.
Plutselig her en dag oppdaget jeg at en av disse som alltid satte seg i nærheten av meg hadde barn i samme klasse som mitt eldste barn.
Da hilste jeg og presenterte meg. Monica het hun.
Nå tar hun ikke toget lenger.
Aldri har vi hatt flere og bedre kommunikasjonsmidler enn vi har i dag. Det er knapt en generasjon siden mobiltelefonen kom - i dag kan vi ha spontankontakt med alle hele tiden. Jeg nærmer meg 1.000 «venner» påFacebook, men har aldri vært mindre sammen med venner. Rart egentlig.
Har du tenkt på det, hvor lite naturlig det i dag er å bare troppe opp på døra og stikke innom noen? I dag sender vi tekstmeldinger for å spørre om det passer at vi ringer. Og om noen ringer når jeg er opptatt, så svarer jeg ikke.
Er Norge et kaldt samfunn? Er det et sykdomstegn at vi ikke spør alle og enhver «hvordan går det», slik amerikanerne gjør? For å få svar stilte jeg dette spørsmålet til mine«venner» på Facebook, jeg snakker jo ikke med så mange i hverdagen. Svaret fra en venn var betegnende:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Mannen min er irsk, og der snakker de med «alle» og er veldig åpne og hyggelige. I Norge opplever han folk som uhøflige, ved at vi f.eks. dulter borti folk uten å si unnskyld. Samtidig sier han at de vennene han har fått her, er langt mer åpne og intime enn hans irske venner noensinne har vært».
IUSA spør alle hvordan du har det, men de vil ikke høre svaret. Og de dreper sine mordere og skyter sine fiender. Vi hilser ikke på ukjente. Men er gjerne en skulder for en venn å gråte på. Vi møter urett medrosetog og er villige til å vende det andre kinnet til.
Forrige uke fortalte Dagen om Vibeke Emberland Uhling som ikke bare slengte et kronestykke i tiggerkoppen til Mariana som satt på kirketrappen. Hun tok kontakt og inviterte henne inn. Det endte med et vennskap og ensterk historie om et varmt møte mellom en tigger og en diakon.
Slike historier vil folk ha. Historien er uten sammenligning den mest leste på Dagen.no den siste uken. «Obligatorisk lesning», skriver en person på Twitter.«Vakreste jeg har lest», skriver en annen.
En av de søndagsskolesangene jeg husker fra min barndom, er denne:
«Gjør noen glad, ja skynd deg gjør det nå i dag, det er så mye du kan gjøre hvis du vil! Og når du gjør det kan du si; Jeg blir så glad når jeg får gi, det største er å gjøre andre mennesker glad!»
Fortsettelsen handler om en gammel dame som trenger et besøk, eller det ene barnet på skolen som er ensom og lei «og kanskje håper på et vennlig ord fra deg».
Vinterens kulde vender oss ryggen, og det er igjen tid til å møte naboer over hekken og bilvasken. Kanskje det også er på tide å vende ryggen til noe av det kalde innslaget som preger samfunnet vårt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et varmt samfunn handler ikke først og fremst om å ha gode velferdstiltak og sosiale sikkerhetsnett. Det handler om mennesker. Det handler om at hver og en av oss faktisk på den ene siden må ha friheten til å være oss selv.
Samtidig har vi ansvar for å bidra til at Norge kan være et varmt og inkluderende samfunn. Kanskje er det nettopp alle de gode sosiale systemene som gjør oss kravstore og kalde.
Nå må vi gjøre opprør!
Politikerne kan aldri vedta at jeg skal hilse på pendlergjengen på toget. Det ansvaret har jeg selv. Ofte er det nok med et smil, slik som i søndagsskolesangen:
«Ja, skynd deg gjør det nå i dag»
