«Presteutdanninga si utfordring»

Grunnen til at det ikke ble noen prest av meg, var at da måtte jeg bruke syv år av livet mitt på en utdannelse jeg følte var delvis irrelevant.

Prost Kjetil Aano spør om hva man kan gjøre for å få flere søkere til presteutdannelse. Da kan jeg jo fortelle hvorfor jeg ikke valgte presteutdannelse.

For 50 år siden ville jeg gjerne blitt sjømannsprest etter å ha vikariert som assistent på en Sjømannskirke. Her fikk jeg gjøre noe av det jeg likte best, snakke med folk om Gud og det som lå dem på hjertet, det være seg på lugaren, i messa eller i Kirka. Og så fikk jeg lønn for det i tillegg.

Grunnen til at det ikke ble noen prest av meg, var at da måtte jeg bruke syv år av livet mitt på en utdannelse jeg følte var delvis irrelevant. Jeg trengte ikke bibelkritikk, men å bli sterk i min tro og lære å kjenne Gud og hans veier, og hvordan Jesus «behandlet» mennesker.

Jeg ville lære om hvordan disippelgjøre menigheten. Jesus sa «Følg meg» og at den som tror på ham, skal gjøre de samme gjerningene han gjorde – og han understreket utsagnet med to ganger «sannelig»! Jeg tenkte at det må være slike ting en prest trenger lære.

Jesus brukte tre år på å reise opp sine etterfølgere som faktisk gikk omkring og gjorde det samme som han gjorde. Hans siste instruks var det vi kaller «Misjonsbefalingen».

Det navnet mener jeg har ført til at noe vesentlig er gått tapt i menighetslivet, idet det får oss til å tenke ytremisjon, mens det gjelder menighetens generelle misjon, ytremisjon inklusive.

Hva er så menighetens misjon? Det er å gjøre disipler! Og hva er en disippel? Det er ifølge Matt 28:19–20, en døpt som lærer å holde alt det Jesus hadde lært disiplene. De lærte ikke «teologi» slik vi tenker om det.

Riktignok fikk de informasjon gjennom noen forelesninger av Jesus, men den viktigste lærdommen fikk de gjennom å observere sin Rabbi for å bli som ham. Han lot dem hjelpe seg i tjenesten så de fikk lære ved å delta i det han gjorde, og han sendte dem ut to og to for å prøve seg på egen hånd.

Deretter fulgte han dem opp med rettledning og formaning. Gjennom den prosessen ble de kjent med Gud Fader og lærte om Guds Rike og hvordan det fungerer. De lærte at formidlingen var mindre preken og mer av å gjøre det som ble forkynt.

I vårt læresystem, også i «presteutdannelsen», tenker man at man har lært stoffet når man kan gjengi det. I Jesu tradisjon hadde de lært det når de gjorde det. Derfor må disipler gjøres. Det holder ikke å preke disipler.

Hva har våre prester lært om disippelgjøring? Har de selv blitt disippelgjort? Vi får høre om evangeliet om Jesus, men Jesus forkynte evangeliet om at Guds Rike var kommet nær, og demonstrerte hva Guds Rike var.

Da disiplene ble sendt på treningstur, ba Jesus dem gjøre det de hadde lært av ham: helbrede syke, vekke opp døde, drive ut demoner, og på de tegnene forkynne at Guds Rike var kommet nær – akkurat som han selv hadde gjort.

Da han forlot disiplene, formante han dem klart å lære neste generasjon å gjøre det samme som han hadde lært dem å gjøre, så de kunne lære neste generasjon igjen – inntil vår tid. Paulus beskriver prosessen i 2.Tim 2:2.

Hvor kjeden ble brutt, vet jeg ikke. Men hvis Kirken tar tak i dette livet, er jeg sikker på at prestespirene vil strømme på. Jeg har besøkt en god del menigheter, og kjenner til mange fler, men hittil har jeg bare vært i én menighet som har tatt tak i å innarbeide en kultur av disippelgjøring der alle i menigheten kan være engasjert.

Promise Keepers var tydelige på følgende: Alle trenger en Paulus i sitt liv. En som har gått veien før en selv og viser en personlig omsorg og interesse, så de kan etterfølge vedkommendes tro. Alle trenger en Barnabas i sitt liv.

En som er på likefot, og som de på en ikke-truende måte kan stå skulder til skulder med, til gjensidig oppmuntring og støtte og korreksjon. Alle trenger en Timoteus i sitt liv. En person som en bærer i sitt hjerte, og som en vil gi videre det liv og den tro en selv har.

En person en vil oppmuntre, støtte og tale inn i livet til, og veilede og gi råd når vedkommende spør, slik at vedkommende selv kan bli en disippelgjører.

Når prester og pastorer tar Jesu instruks på alvor, tror jeg vi kan vente vekkelse over landet!