Prektige menigheter
Å være prektig er en god ting, så lenge prektigheten ikke glir over i skinnhellighet. Da kan den bli en brems i Guds rike.
Lederen av den svenske pinsebevegelsen, Pelle Hörnmark, advarer mot det uuttalte prektighetskravet han ser i mange svenske pinsemenigheter. Han tok også opp temaet da han besøkte De Frie Evangeliske Forsamlingers sommerstevne i Drammen nylig. Problemet som Hörnmarks advarer mot, gjelder nok langt flere enn pinsebevegelsen. Uansett hvilken del av kristenheten vi tilhører, kan det være klokt å lytte til hva han har å si.
Det handler om en menighetskultur der man har et usunt fokus på det ytre og hvilket inntrykk man gir. «Når normen blir prektig, vil de som ikke passer inn, kjenne seg som fremmede i menigheten», sier han og forteller at han blir provosert av at mange trekker seg bort fra menighetene når de får problemer i livet. Når ekteskapet går i oppløsning eller bedriften går konkurs, føler altfor mange at de ikke passer inn i menighetens blankpolerte kultur.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den som virkelig er prektig er ifølge ulike ordbøker fantastisk, fortreffelig og fremragende. Han eller hun er alle tiders, glimrende, herlig - og ikke minst: hederlig. Men ordet har også en ironisk variant. Da blir den prektige et dobbeltmoralsk dydsmønster.
Eller som Pelle Hörnmark sier det: Det er i alminnelighet bra å holde seg fra alkohol og tobakk, å ta vare på seg selv, sørge for at ekteskapet er i orden og at barna oppfører seg bra. Dette blir først et problem når det blir normen som alle må passe inn i.
Bibelen ber oss leve et hellig liv. Guds ord er fullt av oppfordringer til å leve rett og godt, ikke bare i De ti bud. I Galaterbrevet blir vi for eksempel oppfordret til å gå sømmelig frem mellom dem som er utenfor. Romerbrevet ber oss legge vekk mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning.
Rent menneskelig er dette umulig å holde. Det er derfor vi trenger Kristus. For av nåde er vi frelst, ved tro. Det er ikke vårt eget verk, men Guds gave. Og det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.
Det mennesket som tar imot Jesus i sitt hjerte, vil likevel få et inderlig ønske om å leve rett. Mange kan vitne om at de fikk kraft til å legge om livet sitt. Rent historisk var det dette som skjedde hos de svenske pinsevennene. Det var mennesker fra enkle kår som kom med i pinsebevegelsen. De fikk orden på livene sine, tjente penger og gjorde det bra.
Slik vokste det frem et inntrykk av at når man var kristen, hadde man kontroll. Eller for å snu på det: Å ha kontroll, ble et tegn på at man var rett kristen. Derifra blir veien kort til retthaveri, hovmod og dømmesyke. Dette er holdninger som Guds ord advarer sterkt imot.
Den som tar imot Jesus, får ikke bare kraft til å legge om sitt eget liv. En får også se sine medmennesker slik Gud ser dem: Som våre søsken, og som Faderens inderlig elskede barn som han lengter etter å forenes med. Da er det uendelig trist hvis vi flytter fokus fra frelse til fasade. Og hvis vi lager en kultur i menighetene våre, enten det nå er motivert av frykt eller fordommer, som holder mennesker borte fra Gud.
Vi trenger menigheter der vi kan leve ærlig, også når vi sliter. For Gud viser aldri bort et menneske i nød.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
