Positiv teologi

En av de store utfordringene for kirker og enkeltkristne i det sekulariserte Vesten blir satt på spissen av en biskop som forlater Church of England.

I forrige uke meldte Dagen at Michael Nazir-Ali har valgt å melde seg ut av den engelske statskirken og bli katolsk prest. Han ser ikke at han hadde noe annet valg.

Nazir-Ali er en utypisk kirkeleder i Vest-Europa. Han ble født Pakistan og var anglikansk biskop der før han måtte forlate hjemlandet av hensyn til egen sikkerhet. Familiebakgrunnen er både kristen og muslimsk. Dette fortalte han om da Dagen møtte ham i England i 2010. Anledningen var at han hadde valgt å gå av som biskop i Church of England året før. Motivasjonen var å konsentrere seg om andre oppgaver, ikke minst støtte til kristne som opplever press og forfølgelse i verden.

I 2002 var Nazir-Ali en av de fremste kandidatene til å bli ny erkebiskop av Canterbury. I den posisjonen er man ikke bare den øverste lederen for Church of England, men også den fremste representanten for verdens over 80 millioner anglikanere.

Sett fra et lavkirkelig protestantisk ståsted fremstår ikke Nazir-Alis valg som en opplagt løsning på problemet, men det er ikke poenget her. Det interessante er begrunnelsen for at han bryter opp. Selv om Nazir-Ali har ført en lang kamp for det han ser som det sentrale og urokkelige i kristen tro, opplever han at kirken uvegerlig har beveget seg i en annen retning. Den har fått andre hjertesaker enn de som springer ut av kirkens eget trosgrunnlag.

– Den anglikanske kirken har blitt splittet opp i en løs sammenslutning av kirker, hvorav mange har motstridende tolkninger av kristendommen, sier 72-åringen.

Dette er ikke en ny vurdering fra Nazir-Alis side. Allerede i intervjuet med Dagen for over ti år siden påpekte han at det var vokst fram to helt forskjellige visjoner for hva kristen tro er og skal bety. Spenningen rundt dette blir ekstra stor i en kultur som er så preget av sekularisering og pluralisering.

På dette punktet er den pakistanskfødte biskopens refleksjoner interessante også i vår egen kontekst. Når færre mennesker er i direkte kontakt med kirkens liv og forkynnelse, vil det også være vanskeligere å vite hvordan man skal nå ut med det man ser som helt sentralt. Det er også nærliggende å la seg hefte med og irritere av dem som man mener gir et feilaktig bilde av kristen tro. Man opplever at disse styrker fordommer og øker avstanden til folk flest.

Kort sagt blir det sentrale å forklare hva man ikke tror eller ikke mener.

Faren med dette er at troen først og fremst formuleres negativt. Uten at det er tilsiktet, blir det lett brukt mest krefter på å avklare hva man ikke står for eller kan gå god for. Kort sagt blir det sentrale å forklare hva man ikke tror eller ikke mener.

På første halvdel av forrige århundre var det i norsk kirkeliv sterke spenninger rundt den «gamle» liberalteologien. Den stilte seg skeptisk til jomfrufødselen, Jesu goddommelighet og hans kroppslige oppstandelse fra de døde. Motstykket til dette ble av noen ikke kalt konservativ teologi, men positiv teologi. Det er en teologi som først og fremst er opptatt av å bekjenne hva man tror, ikke av å avkrefte hva man ikke tror.

Fristelsen til å være opptatt av andres feil eller mangler er allmenn, dessverre også blant kristne. I vår tid er det utvilsomt et større behov for å klargjøre hva kristne bekjenner og tror. Det er en bevissthet som er avgjørende i Bibelen og bør være det også i dag.