Politisk bønn i kirken
Ifølge kirkens logikk blir det å be for Israel en politisk handling, mens å be mot Israel er en helt forsvarlig kristelig fromhetsøvelse.
I august sa Den norske kirke nei til å be om «større forståelse for Israels situasjon». En måned senere ble Den norske kirkes menigheter oppfordret til å be om til Gud om tilgivelse for «synden i den israelske okkupasjonen».
Hvor går grensen for politiske føringer i bønner som Den norske kirke stiller seg bak? Dette svært aktuelle og interessante spørsmålet ble debattert på Kirkerådets møte i går. Diskusjonen kom etter at Dagen i flere oppslag har omtalt problematikken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også: Bønnebråk i kirkerådet
I august i år avviste Kirkerådets leder Svein Arne Lindø på vegne av Den norske kirke å være med på et økumenisk bønneopprop foran stortingsvalget. En del av argumentasjonen gikk på at man var redd for at bønnene skulle bli for politiserte. Oppropet inneholdt blant annet en formulering der det ble oppfordret til å be om «større forståelse for Israels situasjon» blant stortingspolitikerne.
Lindø sa den gangen til Vårt Land at han mente det var problematisk når bønner ble så konkrete «for da kommer man farlig nær et politisk terreng som kirken skal være forsiktig med å gå inn i».
Men under en måned senere ble den samme kirkens menigheter oppfordret til å be en annen bønn knyttet til Midtøstenkonflikten. Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke sendte brev til alle menighetene i forbindelse med den såkalte «Kirkeuken for fred i Palestina og Israel». I brevet ble det oppfordret til å ta i bruk en ny bønn under kirkeuken. Menighetene skulle be om tilgivelse fordi vi angivelig er «medskyldig i synden i den israelske okkupasjonen».
Den norske kirkes ledelse mener altså at det er for politisk betent å be om «forståelse» for Israel. Men det er samtidig helt greit å be om «tilgivelse» på både Israels og egne vegne for «den israelske okkupasjonen». Ifølge denne logikken blir det å be for Israel en politisk handling, mens å be mot Israel er en helt forsvarlig kristelig fromhetsøvelse.
Dissonansen mellom disse to standpunktene er så åpenbar at kirkerådsleder Lindø på gårsdagens møte måtte erkjenne at kirkens fremgangsmåte i denne saken «ikke henger sammen».
La oss håpe at det kan bli starten på en helt nødvendig justering av den politiske slagsiden som Den norske kirke har fått de siste årene. «Okkupasjonsbønnen» føyer seg i så måte inn i rekken av saker der kirken ikke har vært redd for å ta kontroversielle politiske standpunkter. Eller å gå inn i «det politiske terrenget som kirken skal være forsiktig med å gå inn i», for å bruke Kirkerådslederens egen formulering.
Men fellesnevneren for disse sakene er stort sett at de befinner seg godt til venstre på den politiske skalaen. Og i valget som nettopp er gjennomført gikk Den norske kirkes lederskap ut med oppfordring til kirkens medlemmer om å stemme på de partiene som prioriterte klimaspørsmål høyest oppe på sin agenda.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi håper også kirkens besluttende organer merker seg den grundige og poengterte kritikken som kirkerådsmedlemmet Egil Morland har gitt uttrykk for i denne saken. Han har helt rett i sin påpekning av at establishmentet i Den norske kirke er i ferd med å komme på kollisjonskurs både med bredden i det øvrige kirkelandskapet og med store deler av sitt eget aktive kristenfolk.
Det representerer et alvorlig og langsiktig problem for kirken.
