Politikk og trosfrihet

Hva trosfrihet faktisk betyr i vårt eget «livssynsåpne samfunn» inviterer til en fortløpende refleksjon. I hvilken grad og på hvilken måte blir denne friheten godt ivaretatt i teori og praksis? 

Det blåser rundt evangeliske kristne. Christianity Todays tidligere redaktør, Timothy Dalrymple, uttrykte for en tid tilbake bekymring over «de evangelikales» politiske posisjonering i USA.

Han mente at mange alt for sterkt identifiserte seg med tidligere president Donald Trump, og at de stod i fare for å bli tatt til inntekt for alt han sa og gjorde.

«Den evangelikale allianse med dette presidentskapet har påført det kristne vitnesbyrdet stor skade» hevdet han. Redaktøren reiser en problemstilling som ikke bare er aktuell i USA, men også her hjemme.

Hvor ofte har vi ikke sett eksempler på kirke- og organisasjonsledere som har klistret seg alt for tett opp til bestemte fraksjoner eller grupperinger på politikkens høyre eller venstre side?

På denne måten har de bidratt til å gjøre seg selv til «et problem» for mennesker som i utgangspunktet var positive til kristen tro, men som på grunn av kirkens «politisering» vendte kirken ryggen.

Uten å gå i detalj, tror jeg de fleste aktører i kirkelandskapet ville være tjent med å gå noen runder med seg selv på dette området.

Det er ingen grunn for den kristne kirke å binde seg til masten. En altfor tett binding til partier i posisjon eller opposisjon kan skade dens vitnesbyrd.

Frankrikes kamp mot muslimsk ekstremisme har ført til at også evangelikale kristne er kommet i «skuddlinjen».

Nylig omtalte den franske innenriksminister Gérald Darmanin fredelige, frittalende, evangelikale kristne som «et stort problem». Dette er dypt problematisk å sette likhetstegn mellom terrorister og fredelige mennesker.

Utsagnet rammer ikke bare evangeliske kristne, men den store majoriteten av kristne og muslimer i Frankrike som er lovlydige borgere av et demokratisk samfunn.

Deres trosfrihet bør ikke innsnevres som følge av enkeltpersoners terror og statens kamp mot denne.

NLA Høgskolen møter motstand når høyskolen bekrefter den universelle, kristne kirkes syn på ekteskapet.

Selv om NLA først og fremst setter søkelys på hva høgskolen er for, og ikke hva den er imot, egger et helt ukontroversielt utsagn i verdidokumentet til offentlig vrede og forargelse.

Vi kan godt merke oss, først som sist, at mennesker og grupper med tydelige meninger og overbevisninger på tvers av trender og folkeopinion, vil oppleve sterk motstand.

Om ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet er solid forankret i våre lover, vil «avvikende» røster stadig oftere bli truet, selv om disse holder seg godt innenfor lovens grenser og rammer.

Dette er hva den offentlig godkjente NLA Høgskolen nå erfarer.

Forrige uke ble tyske Thomas Schirrmacher innsatt som ny generalsekretær i World Evangelical Alliance. Schirrmacher er teolog, moralfilosof og spesialist i sosiologi og trosfrihet. I sin innsettelsestale reflekterte Schirrmacher godt om «evangelikal identitet». Noe av dette vil vi komme tilbake til siden Norsk Råd for Misjon og evangeliserings (NORMEs) i år markerer sitt tjueårsjubileum.

I denne sammenheng vil jeg nøye med å nevne Schirrmachers kommentar til den evangelikale bevegelses relasjon til nettopp politikk og trosfrihet. Han sier: «Jeg kan fortelle dere en ting.

De evangelikale har aldri vært enige om politikk. Dette kan du se over hele kloden.

Vi har land hvor evangelikale er medlemmer av parlamentet, som står på regjeringens side eller på opposisjonens side. Vi var ikke enige om politikk i går og var det heller ikke i 1846 (da den evangelikale alliansen ble grunnlagt).»

Dette utsagnet fortjener oppmerksomhet. Evangelikal kristendom burde altså ikke innebære en automatisk kobling til en bestemt politisk fløy eller retning.

Schirrmachers kommentarer om trosfrihet er også verdt å merke seg: «I 1846 var World Evangelical Alliance den første religiøse bevegelse som stod opp for religionsfrihet. Dette innebar å stå opp mot statskirker og kristen nasjonalisme. Vi vet at dette innenfor våre egne rekker er en «varm potet» også i dag, og å stå opp mot staten som presser sin religion og sine tanker nedover hodene på folk». Schirrmacher gjør rett i å understreke denne viktige og flotte «evangelikale arven».

Den evangelikale kristenhet har ikke bare vært opptatt av å fremme egne rettigheter, men også andres. Kampen for trosfrihet (og ytringsfrihet) for alle, også for dem som avviser den kristne tro, har vært et av denne bevegelsens viktigste kjennetegn.

Det blir derfor feil å omtale evangelikal kristendom som bakstreversk, sneversynt og intolerant. Få aktører har bidratt like sterkt i kampen for trosfrihet og ytringsfrihet i samfunnet. Dette er det god grunn til å merke seg.

Hva trosfrihet faktisk betyr i vårt eget «livssynsåpne samfunn» inviterer til en fortløpende refleksjon. I hvilken grad og på hvilken måte blir denne friheten godt ivaretatt i teori og praksis?

Her beveger vi oss inn i et krevende farvann. «Fri religionsutøvelse for alle» bekreftes i vår grunnlov. Samtidig blir Den norske kirkes framhevede status som Folkekirke (§16) videreført.

Paragrafen om at kongen «alltid» skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion» (§4) er prinsipielt problematisk. Det kunne tyde på at vår monark og hans etterfølgere er de eneste iblant oss som mangler trosfrihet. Det er neppe tilfellet.

Vi må likevel belage oss på at de fleste av oss kan oppleve at vår tro, våre trosuttrykk og våre verdier blir truet i tiden framover. Derfor bør trykket på trosfrihet og ytringsfrihet for alle holdes opprettholdes.