Peres på nært hold

Når president Shimon Peres innleder sitt to dager lange offisielle besøk i Norge mandag, er det fjerde gang på 20 år jeg får mulighet til å oppleve ham på nært hold.

I 1994 kom Peres til Norge som uten­riks­mi­nis­ter for å motta No­bels freds­pris.

I 1999 del­tok han i minne­mar­ke­rin­gen i Oslo for Yizak Rabin, som ble skutt et snaut år etter at han fikk freds­pri­sen sam­men med nett­opp Peres.

Tre år se­ne­re var Shi­mon Peres til­ba­ke i Norge, etter eget ønske, for å få Ar­bei­der­par­ti­et og LO i tale om si­tua­sjo­nen i Midt­østen. Nå kom­mer han på of­fi­si­elt besøk, etter in­vi­ta­sjon fra Hans Ma­jes­tet Kong Ha­rald.

På to­manns­hånd

I 2002 fikk Dagen til­bud om et eks­klu­sivt møte med den is­ra­els­ke uten­riks­mi­nis­te­ren «på to­manns­hånd». Jeg skul­le få 15 mi­nut­ter, i re­gje­rin­gens re­pre­sen­ta­sjons­bo­lig rett bak det kong­li­ge slott.

Jeg kom tid­lig til av­ta­len for ikke å bli for­sin­ket av sik­ker­hets­kon­trol­ler. Det viste seg å være for­nuf­tig, for både si­vil­kledd og uni­for­mert norsk po­li­ti skul­le sjek­ke både ut­styr og iden­ti­tet før de med­brak­te is­ra­els­ke sik­ker­hets­vak­te­ne gjor­de det samme.

Vel inne i huset, som nå er blitt en del av an­leg­get til stats­mi­nis­ter­bo­li­gen, ble det klart at ho­ved­per­sonen ikke hadde kom­met ennå fordi et opp­he­tet møte med nors­ke so­sial­de­mo­kra­ter i Stor­tin­get ble leng­re enn ven­tet.

I det stas­li­ge huset i Park­vei­en 45 ble Da­gens ut­send­te der­for plas­sert på vent i en sofa i gar­de­ro­ben. I andre eta­sje satt da­væ­ren­de uten­riks­mi­nis­ter Jan Pe­ter­sen (H) og ven­tet på mid­dags­gjes­te­ne sine.

Ingen kjen­te?

Jeg ble til slutt ge­lei­det inn i en stor sa­long der sam­ta­len skul­le finne sted. Umid­del­bart dro jeg ikke kjen­sel på noen av de til­stede­væ­ren­de. For det viste seg at «to­manns­hånd» in­klu­der­te både Is­ra­els am­bas­sa­dør i Norge, di­ver­se dress­kled­de, vakt­som­me her­rer og en sek­re­tær eller to.

Til slutt la jeg merke til en kort­vokst, grå­hå­ret mann som var inn­tul­let i tykke, silke­fore­de gar­di­ner.

Det viste seg at uten­riks­mi­nis­te­ren ville åpne et vindu i et for­søk på å slip­pe inn litt frisk luft i de dunk­le lo­ka­le­ne.

Da Peres hadde kom­met seg ut av teksti­le­nes om­fav­nel­se, hils­te vi og tok plass i hver vår ge­dig­ne sofa i den roms­li­ge sa­lon­gen.

Am­bas­sa­dø­ren satte seg dis­kret på en stol bak uten­riks­mi­nis­te­rens rygg, klar til å fylle rol­len som suf­flør.

Spørs­må­le­ne ble be­svart høf­lig, av­dem­pet, på et litt lang­somt en­gelsk, i vel­kjent Pe­res-stil. Men de 15 mi­nut­te­ne jeg var lovet hadde uten var­sel krym­pet til knap­pe halv­par­ten, og Peres for­svant inn i nabo­rom­met.

Bilde­kri­se

Det førte til en mid­ler­ti­dig, lokal krise fordi jeg ikke hadde vært i nær­he­ten av å få løf­tet på ka­me­ra­et. Jeg antok at jeg måtte for­la­te ste­det uten fers­ke bil­der av Shi­mon Peres.

En av uten­riks­mi­nis­te­rens med­ar­bei­de­re opp­da­get det ubruk­te ka­me­ra­et. Han send­te straks bud på 79-årin­gen, som gjor­de ny entré, stil­te opp og smil­te er­fa­rent og bil­der ble sik­ret.

DAGEN