Pastoren som innså at han ikke visste hvordan man gjør disipler

Han jobbet som pastor i en voksende evangelisk menighet i Rotterdam, Nederland. Hun jobbet som sjelesørger i en kristen organisasjon. Men inni dem vokste det frem en erkjennelse: De visste ikke hvordan disippelgjøre mennesker.

Etter hvert som spørsmålene ble flere, begynte Mark og Jacolien van de Steenhoven å lete etter svar. De fikk høre om misjonale fellesskap, ble veldig begeistret, gjorde om strukturen i menigheten og hoppet i det. Men det funket ikke. Folk var ikke klar. Det vil si, de var egentlig klar, men de visste ikke hvordan de skulle gjøre det.

Jeg tror mange av oss kjenner oss igjen her. Vi har blitt utfordret mang en gang fra talerstolen, tenkt at ja, det vil jeg hive meg med på. Men så; hvordan, med hvem, når? Det renner fort ut i sanden.

Du kan ikke lede noen der du ikke har vært selv, sa Mark nylig, under et besøk her i Tsjekkia. Han snakket ut fra erfaring. De visste ikke hvordan de selv kunne leve som misjonærer, gjøre disipler, i Rotterdam. Da nyttet det ikke å utfordre menigheten på å gjøre det.

Det var da invitasjonen kom. Fra England. Flytt hit for en periode, bo sammen med oss, se og lær. Var de klar for oppbrudd? Huset ble solgt, jobber sagt opp, og flyttelasset gikk over kanalen. De flyttet inn hos en familie i Sheffield, på gutterommet til deres nylig utflyttede tenåring.

Oppdagelse nummer en var at de selv ikke hadde blitt disippelgjort, og derfor visste de heller ikke hvordan de kunne disppelgjøre andre. Kunnskap var det ikke mangel på, etter flere år med teologistudier og haugevis av konferanser. Oppveksten i kristne hjem hadde også gitt dem en god ballast. Men de hadde ikke erfart det de erfarte nå, at noen inviterte dem inn i livet for å bevisst og praktisk lære dem å følge Jesus mens de vandret. Slik en snekker inviterer en lærling inn i firmaet, for å lære han å bygge hus.

Jeg møtte Mark og Jacolien gjennom en venn i fjor høst. Siden har jeg lært en hel del. Noe av det som har fascinert meg mest i møte med dem, er at de ikke snakker om å finne opp kruttet på nytt. De forteller enkelt og greit at de trengte noen til å lære dem å praktisk leve ut grunnleggende ting vi som kristne vet om, men ofte strever med. Jacolien forteller:

«Fra tjueårene har jeg hatt en personlig relasjon til Jesus. Den største endringen i min vandring med Jesus er å virkelig tro at min identitet ikke er bygget på hva jeg gjør for Gud, men at jeg er hans barn uansett om jeg lykkes eller ikke. Jeg trodde det allerede, men i de siste årene har jeg vokst i å leve ut fra dette prinsippet. Jeg føler meg ikke skyldig lenger når jeg ikke kan gjøre noe.»

Når hun var på besøk her i Tsjekkia forrige helg fortalte hun om hvordan hun over tid hadde vært bevisst på ønsket om å vokse i glede. Og hvordan dette hadde båret frukt i livet hennes. Wow, tenkte jeg, når hørte jeg sist en kristen leder snakke om noe slikt. Men jammen er ikke glede en av åndens frukter.

Deres erfaring er at disippelskap ikke er komplisert, men at vi i Vesten har glemt vekk at man, som med alt annet i livet, trenger å være bevisst på å lære det og å lære det bort. «Vi har lært å være bevisst på å vokse i karakter (Åndens frukt), hvordan lytte til Gud og så respondere på det vi hører, og hvordan vi i praksis kan åpne opp livene våre for andre».

Nå brenner de for å gi det videre til andre, og har startet et prosjekt de kaller for Stepping Stones. De bor fortsatt i Sheffield, der de lever i det de kaller et «missional household». Målet er å, sammen med en håndfull andre, gjøre disipler i nabolaget deres. Og så inviterer de mennesker fra andre steder og land, som ønsker å gjøre som dem, til å komme å bo sammen med dem et år. For å se, lære og ta del. Akkurat nå bor det en brite, en australier og en nederlender i huset deres.

I tillegg hjelper de team som ønsker å leve som misjonærer rundt om i Europa, blant annet i Paris og Dublin. Jeg og kona har også fått nytt godt av deres hjelp. Jevnlig skyper vi nå med våre venner i Sheffield. Aller helst skulle vi levd side om side med dem. Men samtidig, nå får vi lov til å bli bevisst investert i og veiledet mens vi lever midt i nabolaget vi er satt til å representere Jesus i. Det bærer frukt. Herved anbefalt, hvor enn du måtte være satt til å leve.

Til slutt. Det interessante er at jeg selv flere ganger har vært i Sheffield på konferanser med bevegelsen Mark og Jacolien nå er en del av. Inspirerende historier og gode og bibelske prinsipper har definitivt gitt mersmak, men for å være ærlig er det først nå det siste året at ting virkelig har begynt å komme ut i praksis.

Jeg er veldig takknemlig for konferanser, misjonærtrening, bibelskole, teologisk utdanning med mere. Men nå, når jeg mer bevisst enn før har tatt valget om å leve midt på misjonsmarken: 1. Skjønner jeg at jeg virkelig trenger å lære disppelskap. 2. Har jeg det beste utgangspunktet for å lære.