Påske uten betaling

Den som er brukbart oppdratt har lært å betale for seg. Det sitter i kroppen vår, og vi har det ikke godt inne i oss hvis vi ikke klarer å gjøre opp for oss.

Påskens budskap er derfor uvant og overraskende, slik det var det for Jesu disipler rett før påskedagene i Jerusalem:«Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange». (Matt 20,28)

Å være menneske er å være skyldig. Og Jesus vurderer det vi skylder som så betydelig at vi ikke er i stand til å gjøre opp for oss. Det som ikke var mulig for mennesket, det gjorde Gud.

Redningen er at Jesus selv gir livet som en løsepenge. Han tar det oppgjøret vi selv ikke var i stand til, på våre vegne, slikBjørn Eidsvåg skriver det i påskesalmen «En tåre renner fra ikonet»: «Jeg ser hva du har gjort, og legger kronen bort. Straffen lå på deg, nåden bærer meg».

Dette initiativet fra Guds side hadde en pris som den tyske prestenDietrich Bonhoeffer beskrev slik: «Det som er kostbart for Gud må aldri bli billig for oss. Billig nåde er den nåde vi gir oss selv». «Kostbar nåde», derimot, «handler om at prisen er betalt for oss. Nåden er kostbar fordi den kostet Kristus livet, og den er nåde fordi Gud gir oss livet.»

August Strindberg kjempet med dette mysterium i sitt skuespill «Påske». Han strevde lenge med å akseptere den kristne tanken om det Gud gjorde ved å la Jesus sone for menneskehetens skyld på korset.

I sitt pasjonsspill legger han derfor følgende setning i munnen på hovedpersonen Elis: «Forstår du dette, at Forsoneren har sonet for våre synder, og likevel fortsetter vi å betale?»

Her butter det i mot for mange. Vi skal være så selvhjulpne at tanken om en stedfortreder oppleves uvirkelig. Det er nesten for godt til å være sant, tenker vi. Eller er det for provoserende og uutholdelig?

Det er kanskje derfor vi for sikkerhets skyld fortsetter å betale, lenge etter at gjeldsbrevet er slettet inntil vi i påsken hører om han som gav sitt liv som løsepenge for mange, også for deg.

En mann strevde med å tro dette. Han tilbragte en påske påModum Bad, og gikk ofte til Olavskirken. Foran i kirken er det en tavle der salmenumrene blir satt opp, både defør ogetter prekenen.

Under langfredagsgudstjenesten ble han aldeles hektet på ordene før ogetter, og lurte på om det kunne skje noe i hans liv. Ville budskapet i denne gudstjenesten gjøre en forskjell?

Salmenetter prekenen var nummer 362, og på et eller annet merkelig vis gjorde den en avgjørende forskjell i hans liv der og da: «Jeg ser hva du har gjort, og legger kronen bort. Straffen lå på deg, nåden bærer meg». Påske uten betaling. Yes!