På tide å ta et modig valg!

Før eller siden må KrF velge side.

KrF er i en krevende situasjon. Valget i høst var det dårligste valget siden partiet ble landsdekkende i 1945. Sperregrensen er skremmende nær. For å kunne løfte partiet igjen må vi definere hva vi er og hvor vi hører til i norsk politikk.

En av hovedforklaringene til at det gikk dårlig med KrF ved dette valget var samarbeidsspørsmålet. Partiet hadde en uklar tilnærming til de to blokkene i norsk politikk. Mens alle andre parti, kanskje med unntak av MDG, hadde klart for seg om de ville støtte høyre- eller venstresiden, ble samarbeidsspørsmålet stadig et tilbakevendende spørsmål til KrF.

Flere ganger hørte vi Hareide si at han støttet Erna Solberg som statsminister, men ville ikke inngå noen avtale med Frp, og kunne heller ikke utelukke at han kunne få en statsrådspost i en Ap-ledet regjering i neste fireårsperiode. Det ble umulig for velgerne å vite hvilket regjeringsalternativ de faktisk støttet, så lenge planen med en regjering av H, KrF og V var svært urealistisk.

Etter valget i 2013 var det forhandlinger mellom H, Frp, V og KrF om hvorvidt det ville være mulig å gå i regjering eller ikke. V og KrF takket den gang nei, men hadde i 4-årsperioden en avtale med H og Frp slik at landet hadde en styringsdyktig og rimelig sterk regjering.

Erna Solberg fikk derimot ikke samme lovnaden om en stødig, ikke sosialistisk, regjering etter dette valget. KrF ville markere seg som et konstruktivt opposisjonsparti.

Den frie rollen kan derimot bli svært uheldig på sikt. I politikken trenger man gode allierte, kanskje særlig når man ligger så nært sperregrensen. Velgerne trenger også forutsigbarhet, i et politisk landskap som nå er delt mellom høyre- og venstresiden.

Hvem KrF velger å knytte tette bånd med er foreløpig ikke klart for velgerne. Jeg tror velgerne ønsker svar på hvem som skal være KrFs hovedsamarbeidspartner. Å danne flertall fra sak til sak kan føles riktig i øyeblikket, men på sikt svekker det muligheten for et tydelig og langsiktig politisk samarbeid.

På samme måte som et parti må ha noen allianser og samarbeidspartnere må det også være tydelig hvem partiet er i konflikt med. Konfliktlinjer tydeliggjør politiske forskjeller og skaper engasjement. Slik KrF nå har posisjonert seg er det ikke tydelig hvem KrFs hovedmotstander er.

Under den rødgrønne regjeringen var det tydelig at Ap og Sv var KrFs hovedmotstandere. I denne perioden viste sosialistene sitt sanne ansikt, og gikk til angrep på det meste som hadde «kristelig» i seg.

Selv om det også var enighet med den rødgrønne regjeringen i enkelte saker, klarte KrF å skape oppmerksomhet rundt kristendommens rolle i samfunnet. Denne konfliktlinjen skapte engasjement og gjorde det klart at KrF var et parti som stod langt i fra den sosialistiske venstrefløyen.

KrF virker nå innstilt på å være fristilt i forhold til blokkene i norsk politikk. Det bør ikke vare evig. Før eller siden må KrF velge side. Den uklarheten partiet i dag befinner seg i tapper partiet for krefter, visjoner og velgere. Prosessen i forkant og etter valget har løsrevet partiet fra den borgerlige siden, men med hvilke konsekvenser?

Det er på tide å ta et modig valg. Så lenge det ikke finnes et reelt alternativ i sentrum av norsk politikk må KrF ta et valg i hvilken retning partiet ønsker å samarbeide. Historisk sett har KrF hatt et tett samarbeid med høyresiden i norsk politikk.

Tanken om å bygge samfunnet nedenfra og opp er en av grunnene til at KrF har funnet sin tilhørighet der. Ved dette valget viste det seg også at flertallet av velgerne som forlot partiet forsvant til Høyre og Frp, selv om det også forsvant noen velgere til Senterpartiet. Både med utgangspunkt i vår ideologi og vårt velgergrunnlag mener jeg at det naturlige valget er å koble seg til den borgerlige siden.

Slik partiet nå forholder seg er vi i opposisjon til alle. Vi blir stående alene i sentrum. Alene, uten noen tydelige samarbeidspartnere. Situasjonen er blitt ytterligere komplisert av at Venstre nå har vedtatt å ta fatt på regjeringsforhandlinger.

Venstre har tatt et modig valg, et valg jeg mener er nødvendig. I sentrums­partiet Venstre vil det også bety at noen velgere blir misfornøyde, men kostnaden av å ikke ta et valg tror jeg fort ville blitt enda større.

Det er på tide å definere hva vi er, og hvor vi hører til i norsk politikk.