Overbevisninger som ikke er særlig overbevisende. Listhaugs snuopperasjon.

Sylvi Listhaug er ei tøff dame som jeg har sansen for. Ikke fordi jeg stemmer Frp eller er enig med henne i ett og alt. Men hun tør å stå for noe og hun tåler en støyt. Norge hadde hatt godt av flere slike politikere, tror jeg.

Hun har i flere år også nå vært klar på at hun setter pris på sin kristne bakgrunn, selv om det ser ut som den kanskje ikke er så dyp. Hun sier selv at hun ikke har deltatt aktivt i kristne aktiviteter som tensing. I 2013 ble hun kjent for blant annet at hun fra talerstolen på Frps landsmøte med brennende iver og sterke ord gikk imot homofile ekteskap. I dag er tonen en annen.

I et intervju med avisen Dagen sier hun blant annet: Det er snart ni år siden jeg holdt den talen. Det var i en diskusjon som pågikk da. Den gangen var jeg mot, nå har det skjedd mye. Det er ikke en lov man går tilbake og opphever. Verden har rett og slett gått videre, og det har jeg også.

For en voksen person med sterke overbevisninger er ni år ikke så lenge. Spørsmålet man stiller seg er når skjedde så denne helomvendingen og hvorfor? Selv sier hun at grunne er blant annet at mye har skjedd, og verden har gått videre, og det har jeg også.

Hva eller hvor mye som har skjedd sier hun ikke noe mer om og forblir åpent for tolkning. At verden har gått videre kan vel knapt sies å være et argument for å forandre ens eget moralske ståsted, kan det? Om noe så bekrefter det bare at hennes overbevisning ikke sitter så dypt, heller ikke at hun er særlig overbevist.

Videre sier hun at hun også har blitt påvirket av møter med homofile og lesbiske, både privat og på jobb. Er det en erkjennelse av at hennes eget standpunkt i dette verdispørsmålet var bygget på fordommer om homofile og hva slags personer de faktisk er? Det var ikke, som hun da argumenterte, bygget på blant annet en forståelse av biologien og hvordan naturen fungerer? Hun var ikke, som hun gav uttrykk for, opptatt av å bevare det tradisjonelle ekteskapet fordi det er det beste stedet for barn å vokse opp? Eller mener hun at hun den gang trodde homofile var forferdelige mennesker ute av stand til å gi omsorg til barn, men nå, siden hun nå er blitt kjent med flere av disse, så skjønner hun at de også jo er normale mennesker som oss?

Om noe så viser dette igjen hvor viktig det er å forstå den kristne lære om mennesket generelt og ekteskapet i særdeleshet. Og det avslører nok en gang at mange dessverre ikke evner å reflektere sunt og prinsipielt rundt dette spørsmålet.

Til slutt viser det at ingen andre spørsmål er like avgjørende for den som har ambisjoner om å bli noe i dagens sekulære politiske kultur. Selv ikke for den som har turt å ta politisk ukorrekte standpunkt, og kanskje en kan si har opplevd suksess på grunn av akkurat det, er homofili en sak en tør å risikere å komme på “feil side av historien” av.