Oslo-avtalen er historie
Vegen videre må defineres av partene, men det er helt klart at også den vestlige verden og FN må nå tenke nytt om situasjonen.
Etter Seksdagerskrigen møttes landene i den arabiske liga i Khartoum, Sudan. Khartoum-resolusjonen så dagens lys 1. september 1967.
Resolusjonen er beryktet for sin eklatante manglende vilje til fred, og stadfestet araberlandenes aggresjon og utslettelseskampanje mot staten Israel. Det ble vedtatt tre prinsipielle punkter: nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I 1979 brøt Egypt ut av denne kompromissløse arabiske holdningen, og 26. mars 1979 undertegnet Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin den såkalte Camp David avtalen i USA, under oppsyn av president Jimmy Carter og resten av verden.
Sadat satte Egypts interesser først, og skapte fred. I 1994 fulgte Jordan etter og signerte en separat fredsavtale med Israel.
Kong Hussein og statsminister Yitzhak Rabin sammen med USAs president Bill Clinton signerte Washington-deklarasjonen på plenen foran Det Hvite Hus i Washington.
Den arabiske staten i Palestina, Jordan, satte egen nasjons interesser først, og skapte fred med den jødiske staten i Palestina, Israel.
Den nylig signerte fredsavtalen mellom Emiratene og Israel er således den tredje avtalen mellom Israel og en arabisk stat.
Israel er den sterkeste staten i Midtøsten og Emiratene den rikeste. Emiratene er også svært innflytelsesrik i den arabiske verden, og dermed kan denne avtalen kunne lede til fred også med andre land som Bahrain, Oman og endog Saudi-Arabia.
Det viktigste med disse avtalene er at det bryter narrativet til PLO og Hamas. Khartoum-deklarasjonen bandt de arabiske landene til å forholde seg til Israel basert på interessene til PLO – senere den Palestinske Autoritet.
Den tilknytningen er nå brutt, og de arabiske landene ser at truslene og problemene i regionen ikke er knyttet til Israel, men ser i økende grad til Israel som en ressurs og en de facto sikkerhetsrealitet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Reaksjonene på UAE-Israel-avtalen er symptomatiske. Tyrkia og Iran fremstår nå som aggressive og destabiliserende faktorer i Midtøsten, både mot kurdere, jøder og fredssøkende arabiske land.
Israel har gjennom disse avtalene til fulle oppfylt sin del av FN-resolusjon 242. Judea og Samaria er helt vesentlig for Israels sikkerhet og trygghet.
Israel har utvetydig vist sin fredsvilje gjennom disse avtalene, og trukket seg ut av landområder de hadde full rett til å besitte etter folkeretten.
Den ensidige israelske uttrekningen fra Gaza, som i realiteten var en selvpåført fredelig etnisk rensning, gav ingen fred, men mer terror for jødene og fortvilelse for araberne.
Vegen videre må defineres av partene, men det er helt klart at også den vestlige verden og FN må nå tenke nytt om situasjonen.
UNRWA må nedlegges og populasjonen underlegges UNHCR. «Land for fred»- tesen fra Oslo, har ikke gitt fred. PLO og Hamas sin terrorstrategi har mistet sin troverdighet i den arabiske verden, og hvem som faktisk representerer den palestina-arabiske befolkningen må analyseres.
Sjeiken i Hebron ønsker fred med Israel og er på linje med de nevnte arabiske statene. Dernest viser disse fredsavtalene nasjonalstatenes styrke og relevans. I globalismens tidsalder er det nasjonalstatsledere med eget folks interesser i forsetet som skaper fred med hverandre.
Det er bare til å glede seg over at arabiske og jødiske ledere finner fred med hverandre. Så får vi håpe at konfliktlinjen i Ankara dempes, og at preste-regimet i Iran snart blir historie.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et nytt paradigme er etablert, nå må norske politikere også følge med i tiden og legge Oslo-paradigmet dødt.
