Ordet som får det til å krympe seg inni deg

Evangelisering handler ikke om å selge noe. Ei heller om å få stjerne i boka. Det handler tvert imot om å tjene. Det handler om å være stolt over evangeliet. 

Se for deg at du går inn i en vilkårlig menighet et sted i Europa. Du plukker ut 10 vilkårlige mennesker og nevner ordet evangelisering. Sjansen for at minst ni av dem kjenner det knyter seg litt i magen da er relativt stor.

Hva hadde skjedd om du på gata utenfor denne kirka hadde plukket ut ti nye, vilkårlige mennesker og nevnt det samme ordet for dem? Hadde ikke sjansen vært stor for at reaksjonen hadde vært den samme her?

Hva i alle dager er grunnen til at noe så vakkert som å formidle gode nyheter forbindes med noe negativt hos så mange, både kristne og ikke kristne?

Her er noe som har fått meg til å tenke: Hvis du hadde spurt de samme menneskene som er nevnt over om hva de føler når du nevner ordet telefonselger, hva hadde skjedd da? Hadde de ikke reagert minst like sterkt? Hvorfor det?

Sebastian, en god, finsk venn av meg, underviser og coacher business gründere. Deres største utfordring, sier han, er at de strever med det å skulle selge produktet sitt, det er noen følelsesmekanismer i dem som gjør at de kvier seg. Det er jo en utfordring, når hele poenget med å gründe en business er å selge produktet.

Dette sier noe om den europeiske kulturen og tenkemåten. Det å skulle selge noen noe ved at jeg går til dem, sitter langt inne. For en afrikaner derimot ville et slikt tankesett vært helt snodig.

Spørsmålet mitt blir da: Kan det hende at noe av utfordringen vår med evangelisering er at både formidlere og mottakere oppfatter at dette handler om salg? En evangelist skal overbevise noen om at dette trenger de. Men, er det det Gud har bedt oss om å gjøre?

Og hvis det ikke er det, hva er vi bedt om? I en handelskontekst er alternativet til at selgeren går til kunden for å selge noe, at han oppretter en butikk, priser alt, og lar kunden komme til han. Slik fungerer det i Europa. Alle som har vært i Afrika vet at der fungerer det annerledes.

For noen år siden var jeg på studietur (studietur = litt flere enn bare noen år siden) til Kenya. Interkulturell forståelse var studiet, og det kanskje mest lærerike øyeblikket kom ikke i forelesningene. Vi hadde vært på en eller annen severdighet, og på vei inn i bussen var vi omringet av selgere.

Gruppen responderte på forskjellig vis. Noen prøvde å overse. Noen takket høflig nei. Noen kjøpte, med svært begrenset pruting involvert. Andre igjen hev seg ut på pruting, uten at de helt hadde taket på det.

Så var det en herlig frimodig og livlig bergenser iblant oss. Hun snudde helt opp ned på det. I stedet for å kjøpe, begynte hun et iherdig forsøk på å prøve å selge noen småting hun hadde i sekken, til selgerne som nettopp hadde prøvd å selge til oss, og hun gjorde det med samme inn­levelse og teknikk som de brukte.

Deres reaksjon forundret meg. Jeg hadde kanskje trodd de ville blitt såret eller gretne, men tvert imot – de var helt med. Det endte opp med stor glede, bytting av varer og mye latter.

Etter hvert lærte jeg at for en afrikaner handler ikke pruting så mye om dragkamp om penger, som det å bygge tillit i handelen, bygge relasjon. Det min gode bergenske venn gjorde, var å bli en del av deres kultur.

Vel hjemme i Norge igjen fungerte det naturligvis ikke på samme måte, selv ikke i Bergen. Det vil si, det som lå bak var det samme – tillit er en særdeles viktig faktor i handel, også i Norge. Det får bare et annet uttrykk.

Så handler ikke det å formidle tro om handel. Som om den som gir noe skulle få noe igjen for det. I det øyeblikket vi kommer dit, at en for eksempel tenker at dette skal gi meg stjerne i boka hos andre kristne, er vi på bærtur.

Formidling av tro er ikke handel. Derfor funker det hverken slik at en sendes til noen for å overbevise om at dette trenger de, eller ved at man setter opp en butikk (les kirkebygg) og venter på at noen kommer for å ta imot.

Men det handler om tillit. Noen av de som har lært meg mest om hva det vil si å formidle tro er en gjeng stamgjester på en pizzarestaurant i Bergen, samt eieren av den samme restauranten.

Jeg var student, vi snakker altså om litt flere enn noen år siden, i denne byen Gud liker å vaske med jevne og ujevne mellomrom. Pastoren vår i Norkirken hadde fått en ide om en velsign byen dag.

Som en del av forberedelsene hadde jeg gått rundt og spurt på forskjellige steder om det var noe vi kunne gjøre for dem. Et av stedene var en koselig liten pizzarestaurant et steinkast fra kirka vår. Kunne vi vaske vinduene? Male noe? Fikse noe?

Den trivelige eieren ble stående å tenke litt, før han svarte: «Det jeg egentlig trenger er gjester.»

Kirkekaffen den søndagen, for meg og en gjeng fra kirka, ble pizza og fanta. Og slik fortsatte det. Det tok ikke lang tid før en gjeng stamkunder begynte å kalle meg for presten. Eieren gjorde det samme.

Til å begynne med protesterte jeg så godt jeg kunne, jeg var jo bare en helt normal student. Men de gav seg ikke. Og så, sakte, men sikkert, begynte det så å demre for meg. Kanskje er det prest jeg er. Prest for denne restauranten, og menneskene her.

Det ble mange gode prater (og mye god pizza) gjennom studieårene. Høydepunktet, og den foreløpige avsluttingen, ble dåpsfest for mitt eldste barn, sammen med familien og disse menneskene som jeg hadde blitt glad i, på pizzarestauranten rundt hjørnet for kirka.

De lærte meg noe viktig om det å formidle tro. Det er å bruke ord, men det er noe mye mere enn det. Det er å være bærer av noe – Guds nærvær ved hans Ånd.

Representant for noe – Guds rike. 2.Kor 5,20 sier: «Så er vi da utsendinger (ambassadører i noen oversettelser) for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»

Evangelisering handler ikke om å selge noe. Ei heller om å få stjerne i boka. Det handler tvert imot om å tjene. Det handler om å være stolt over evangeliet.

Det handler om å være til stede lenge nok til at en bro av tillit bygges. Det handler om å følge Jesu eksempel, han som forlot sitt eget, tok bolig iblant oss og ble en av oss.

Så: Kast av deg alle de dårlige følelsene og erfaringene, senk skuldrene, slapp av og vær det du er satt til å være.