Om trening i fredstid

Vi har i løpet av de siste 10 årene fått oppleve fugleinfluensaen og svineinfluensaen, så vi burde på sett og vis vært forberedt for denne pandemien som kom.

I disse dager blir milliarder på milliarder delt ut i krisepakker. Hvordan har vi klart å havne i en situasjon, hvor den norske befolkningen må gjøre seg klare til å betale for norgeshistoriens største krisepakke?!

Man skal være forsiktig med å kritisere ledelsen i et land under vanskelige tider, men det må allikevel være lov å stille spørsmål ved hvordan vi har havnet her?

Situasjonen som vi nå befinner oss i er helt ekstraordinær, økonomien er i fritt fall, og hverdagen til den norske befolkningen er satt helt på hodet.

Regjeringen tok beslutningen om å stenge ned samfunnet, fordi helsevesenet ikke har mulighet til å ta unna mer enn 800–1500 intensivpasienter.

Regjeringen har derfor bedt den norske befolkningen å sette sine liv på vent, og ikke minst sette den norske økonomien i revers.

I vanskelige tider ser man fort hvem man kan stole på. Polen, vår NATO og EØS-alliert har for eksempel beslaglagt håndsprit som var bestilt og klar for levering til Norge. I en krisesituasjon er det kun en selv man kan stole fullt og helt på, og vi må derfor være i stand til å være selvberget.

Denne tankegangen har vært en rød tråd for tilnærmet alle de norske regjeringene fra 1945 til starten av 1990 tallet. På denne tiden hadde vi et heimevern som var klare til innsats, overalt – alltid.

Vi hadde deponier med medisinsk utstyr og andre samfunnskritiske varer. Disse deponiene ble tømt og innholdet gitt bort eller solgt på billigsalg.

Det viser seg at pandemiene blir stadig større og sprer seg raskere enn noen gang før. Sykdommer som man før bare hørte om over radioen, er nå bare en liten flytur unna. Vi burde derfor ha forberedt oss på at en slik krisesituasjon ville komme.

Vi har i løpet av de siste 10 årene fått oppleve fugleinfluensaen og svineinfluensaen, så vi burde på sett og vis vært forberedt for denne pandemien som kom.

Jeg er ingen ekspert på nasjonal sikkerhet, men som Dag Hjelle sa når han snakket om den norske beredskapen på 1990 tallet sammenlignet med i dag: «Først og fremst hadde vi en helt annen forståelse for den typen situasjoner vi ser nå. Vi øvde jevnlig på slike scenarier og visste hva vi trengte for å overleve krig og katastrofer, enten det gjelder mat, medisiner, energi eller informasjon. Det er viktig, også med tanke på kommende situasjoner.»

Vi er derfor nødt til å lære av denne tragiske situasjonen vi nå har havnet i, og ta lærdom av den, slik at vi aldri igjen blir nødt til å sette våre liv på vent. Vi har ikke råd til å sette den sårbare økonomien vår i revers, det er bare en vei, og det må være fremover.

Derfor mener jeg at tiden nå er inne for at Norge får den beredskapen vi fortjener og tydeligvis sårt trenger. Det Norge trenger er et sterkt heimevern som kan bistå i små og store kriser, overalt – alltid.

Deponier spredt ut over hele landet med samfunnskritiske varer, slik som mat, medisiner, medisinsk utstyr, energi og kommunikasjonsverktøy.

Et sterkt og robust norsk næringsliv som i en krisesituasjon har mulighet til å legge om produksjon fra sivile ­varer til mer samfunnskritiske varer, slik at når deponiene er tomme, så har vi en sterk industri som gjør at landet vil være mer ­eller mindre selvforsynt.