Om film-mediets påvirkningskraft

Enhver hendelse eller historie vil alltid tolkes forskjellig og subjektivt fra person til person. Dette gjelder også film, musikk og kunst generelt - hver enkelt person legger inn sin egen tone som klinger med. Dette er elementært, men vi glemmer ofte å regne med dette når vi ser film. Og i vår tid, da en stor del av våre ‘erfaringer’ kommer via TV- og data-skjermer, er det desto viktigere å ha bevissthet om dette. For det aller meste av det som blir presentert via bilde-medier, er faktisk redigert og TOLKET i en bestemt retning, noe altfor få er seg bevisst. For når levende bilder presenteres, og dermed ‘virkeligheten selv’, så er det så lett å glemme at det er en bestemt tolkning man ser.

Det levende bildet er ikke så gammelt. Hundre år er lite i menneskehetens historie, og jeg tror ikke vi helt har skuet konsekvensen av dette mediet. Med god grunn kan vi spørre: Hva gjør ‘skjerm-erfaringer’ med oss? Eller mer presist: Hva gjør det levende bilde med vår virkelighets- oppfatning?

Jeg vil ikke være udelt negativ eller positiv, men bare feste oppmerksomheten rundt noen helt i øyenfallende faktorer. For det er helt klart at film-mediet er et manipulerings-redskap av de helt store. Dette særlig fordi vi lett ‘glemmer’ at det er en redigert og tolket sekvens som vises. ‘Virkelighetsbitene’ er jo satt sammen slik at inntrykket blir akkurat det program- skaperen ønsker. Med kommentar, med intervju av ‘de rette’ personer, med nærbilder og effekter oppnår man et visst helhets-inntrykk som man ønsker å presentere. Skjerm-erfaringne er altså på mange måter ‘ferdig-tygget’ og ferdig-tolket. Det er bare å ta imot og svelge ned. Den enkelte slipper sitt eget møysommelige tolknings-arbeid. Vi ser bildene, følger personene og får kommentarene. Lettvint og greit. Alt på plass, liksom. MEN DET BEHØVER ALTSÅ IKKE VÆRE SANT!

For det er annerledes i det virkelige liv, når vi selv ‘bakser’ oss frem - og vi selv opplever og får våre egne inntrykk som vi hele tiden må tolke inn i vår egen sinnsstemning og bakgrunns-forståelse, der og da. Da er det heller ingen bakgrunnsstemme som tolker og forklarer hva jeg ser og opplever. Ikke får jeg se by og landskapet i fugle-perspektiv heller, som viser hvor jeg beveger meg.

Og med mye ‘skjerm-virkelighet’ i hode, spiller vi lett en eller annen rolle i vår egen lille tanke-film. Dessverre klaffer ikke alltid min tanke-film (der jeg selvsagt er en av heltene) med den virkelighet jeg møter utenfor stuedørene. For i den virkelige verden synes visst mange jeg heller har skurke-rollen enn helte-rollen. Iallfall noen dager føles det slik :-).

Det klaffer liksom ikke helt...

Nei, da er det godt å slippe seg ned i gó stolen igjen, og se at tingene fungerer som de skal. Iallfall når jeg ser mine favortitt-filmer.

Men dermed er skjerm-virkeligheten i ferd med å bli et narkotikum! Og nettopp DET er ikke helt uproblematisk. For hvis gapet mellom TV-virkeligheten og mitt liv i hverdagen, blir helt uoverstigelig - hvordan takler jeg da det, egentlig? Hvis jeg altså ikke har helt klart for meg at en film-virkelighet ofte er både - 1) Manupulert, 2) komprimert og 3) dramatisert - da vil dette gapet ganske sikkert bli et problem for meg. Det synes åpenbart at hvis TV-verden blir den norm jeg søker å måle mitt liv mot, da vil jeg fort bli både forvirret og frustrert. Forvirret, fordi noe entydig verdi-mønster om hva som er rett og galt, tiljublet eller fordømt, blir ganske umulig å finne - pga. de mange ulike program-skaperne med de høyest ulike agendaer som er i aktivitet. Frustrert, fordi jeg i min hverdag ikke får ting til å klaffe slik som på TV.

Hvordan virker dette misforhold mellom ideal og virkelighet på meg? Det er jo helt normalt å være både redd og usikker når nye uvante situasjoner oppstår. Skjerm-heltene derimot, stusser visst aldri, og takler det meste. Slik program skaperen vil ha det.

Da er det litt annerledes med meg ja... Det kan fort bli et problem når de signal jeg får fra mine omgivelser i DEN VIRKELIGE VERDEN, er helt annerledes enn det jeg har tilegnet meg via ‘skjerm-virkeligheten’. Det kan fort bli et veldig dårlig selvbilde av dette.

Og det 3. momentet som jeg vil peke på her, er dette med dramatisering. TV / film er mye drama og ‘action’. Det skal skje noe hele tiden, og ofte voldelige og dramatiske ting. Men de flestes hverdag er jo heldigvis ikke slik. Det er imidlertid en reell fare for at flere og flere drages i den retningen tankemessig, når dette er skjerm-virkeligheten de hele tiden ser på og tilegner seg.

Når en stadig opplever dårlige, svikefulle og voldelige typer på TV - og hvor skyting, kniver og vold er med hele tiden, vil en ikke da lett dra med seg disse bildene ut i hverdagen? Vil en ikke etter hvert da begynne å tenke som så: ‘Det er SLIK folk flest er. Det er visst bare jeg som så naiv og tror så godt om andre.’ Jo, det er nok ikke bare en reell fare for at våre tanker da drages i den retningen, men det er faktisk ganske rart om så ikke skjer! Særlig i et åpent og ‘uskrevet’ sinn, som jo et barnesinn er.

Og det er et STORT TAP for et samfunn, hvis en atmosfære preget av gjensidig tillit (som vi vel alle ønsker å opparbeide både i familie, skole og samfunn) blir byttet ut med en atmosfære som er full av mistro og mistanke. I en god gammel barnesang heter det: ‘Vær forsiktig lilleøye hva du ser..’. Dette er nok en sannhet vi bare må understreke i vårt TV- og film-konsumerende samfunn. Kanskje det ikke er så rart at vold og kriminalitet er økende i vårt samfunn?