Om Anselm og litt til

Eikrem burde ha gått inn på teksten Cur Deus homo.

Asle Eikrem kan ikke se at Anselms forsoningslære (i teksten Cur Deus homo fra 1098) er et uttrykk for tanken om en “stedfortredende strafflidelse.”

Det Eikrem anfører mot dette, er begrepshistorie, særlig knyttet til “kompensasjon” og “straff”.

Om Anselms forsoningslære skriver han: “Anselm skjelner mellom Jesu død forstått som straff (...) og kompensasjon. Han argumenter for det siste som er den mest saksvarende forståelsen.”

Men Eikrem burde ha gått inn på teksten Cur Deus homo, først og fremst forordet og de første kapitler i 1. bok og avslutningen av Anselms bok. Cur Deus homo gir ingen ut fra Skrift og tradisjon formulert eller utviklet frelseslære. Teksten har et annet formål. Anselm vil forsvare ved hjelp av et (umiddelbart) fornuftig resonnement kirkens budskap og lære mot innvendinger. Det han da konsentrerer seg om, er å begrunne at det er umulig å bli frelst uten ved Kristus.

For mennesket, som er gitt å få del i udødeligheten, men er kommet på avveier ved fallet, kan bare oppnå udødelighet ved at Gud blir menneske. Anselm vil vise at frelse ved Sønnens inkarnasjon er nødvendig ut fra et rent fornuftig resonnement. Og det gjelder derfor uavhengig av om Kristus er til eller ikke, dvs. ut fra den fornuftige nødvendighet. Gud ble menneske, og ved sin død - som vi tror og bekjenner - har han gitt verden livet tilbake. Det er utgangspunktet for frelse og forsoning hos Anselm.

Frelsen blir bestemt ut fra treenighetslære og læren om Kristi gudmenneskelighet. Et kjernepunkt blir da forholdet mellom Faderens og Sønnens vilje. Anselm ser Kristi pasjon fra Getsemane til døden på Golgata som et uttrykk både for Faderens og Sønnens vilje. Kristus blir ført inn i, og han går selv frivillig inn i denne syndens og dommens onde skjebne som er blitt mennesket til del, fordi det er falt bort fra den vei som Gud har fastsatt for at det skal nå sitt mål. Det ærer ikke Gud i sitt liv og handler mot hans orden. Kristus, gudmennesket, den nye Adam, blir hengitt i døden og går selv inn i den menneskelige død. Sønnen ofrer seg frivillig til Faderen.

Denne stedfortredende handling oppveier eller erstatter/kompenserer alle menneskers synder. I så henseende er den påført av Gud (Faderen) og akseptert av Gud (Sønnen) ved Kristi pasjon. Med sin forsoningsteori, dvs. det fornuftige svaret på det ene spørsmål: Hvorfor måtte Gud bli menneske? mener Anselm å ha gitt et (trinitarisk) bevis for frelseslæren i GT og NT. For når det vi mener å ha funnet ad fornuftens vei, blir bekreftet av sannheten, må det være av Gud. Anselms fornuftsbruk er ingen “kritisk teori” som skal utvikle et sanert trosinnhold som holder for fornuftens domstol. Hans fremstilling er noe mer enn å finne frem til den “mest saksvarende” forståelse av Jesu død, slik Eikrem formulere det.

Anselm er erkjennelsesteoretisk og metafysisk realist. Den fornuftige innsikt samsvarer med troen, fordi troen søker mot den helhetlige forståelse. I Cur Deus homo blir det vist at kirkens frelseslære i GT og NT. er en tilrettelegging av den frelsens realitet som både er gitt forut for bruk av fornuften og som også samsvarer med fornuften. Anselm er teologisk inklusiv, slik at de bibelske motiver som finnes til eks. i Jes 53, og som utmyntes i NT, er for ham en del av kirkens frelseslære. For Anselm er forsoningslæren teosentrisk. Spekulasjonen om Kristus som en løsepenge betalt til Satan som holder oss fanget, skyves bort fra den teologiske horisont. Jeg har stilt spørsmålstegn ved det syn på Kristi kors som Eikrem tidligere har markert.

Hans kortformulering kan forstås slik: Mennesket Jesus lider en urettferdig straffedød, Gud oppreiser ham på den tredje dag - et vitnesbyrd om Guds dom over denne og lignende former for syndig urett mot andre. Det virker som synet på frelsen blir konsentrert om det politisk-etiske. Hva med det inkarnatoriske og trinitariske ved Kristi korsdød? Eikrem henviser til en kommende bok, der dette syn vil bli nærmer utviklet. Men det synes jeg er lite tilfredsstillende i en offentlig debatt. Det man skriver i en bredere sammenheng, må man kunne presisere på en forståelig måte innen begrensede rammer..