Om å velge lys i november

Vi kan vinke til hverandre med muntre øyne over munnbind.

Vi har kultur for å klare oss i Norge. Vi har noen århundreders erfaring med å legge husene slik at snøen blåser av trammen.

Vi har øvelse i å tørke ved slik at det skal la seg gjøre å fyre med den gjennom vinteren. Vi vet av å greie oss gjennom nesten totalt mørke dager i nord. Vi tåler at det blåser og regner fra alle kanter.

Vi greier at det snør. Vi vender ganske vinterbleke ansikter mot vårsolen når den endelig kommer. Vi går hvert år langs syrinhekker og kjenner lukta av blomster etter en lang vinter og sein vår.

Vi har med oss disse erfaringene med natur i norsk kultur.

Men i år er november annerledes. Vi har fått en ny november. Nå er det sykdomsstatistikk som blåser innover oss fra sør i Europa. Det er bilder av mennesker med masker og visir som snør nedover oss i avisspaltene.

Det er våt ved som skaper sur røyk i propagandaforsøk fra stater som skjuler Covid-statistikk. Vi er ikke kjent med disse værforholdene.

Vi vet ikke om munnbindvinden er et blaff eller noe som kommer til å vare hele vinteren. Vi vet ikke om de vi kjenner blir blant dem som dør.

Vi har fått en ny november. November er normalt en mørk måned. Men i år kan vi på nye måter velge oss en lys november. Kanskje det handler mest om hvor vi vender blikket.

Tidligere i dag så jeg faktisk en rosebusk som fortsatt blomstret ved en vegg. Det er ennå grønt i gresset. Trærne har fortsatt noen få blader med farger. Det har dessuten vært klarvær og sol flere ettermiddager.

Gåturene vi har med oss i kulturen vår er en god vane nå. Folk skynder seg ut for å få litt sol, litt lys. På med jakka. Gode sko i gangen. Ut når det lar seg gjøre i forhold til vind og vær. Frisk luft tilgjengelig straks utenfor bykjernen. Jo, vi kan velge oss lys i november.

November er en måned som ligger tett inntil desember. Kanskje vi kan gjøre november til en begynnende advent? Det blir jul i år også. Enten vi er mange eller få rundt middagsbordet.

Enten kirkene er åpne i gatene eller på skjermene. Enten vi har fått handlet julegaver i pyntede gågater, bestilt hjemlevering rett fra nettet eller dropper gaver helt i år.

Det skimrer et stillferdig uslokkelig lys i fortellingene vi kjenner. Jesus som gikk på vannet. Kvinnen som strakte seg håpefullt etter kanten av kappen hans. De ti spedalske med sår på kroppen som fikk hel hud. Det bryllupet da vann ble vin.

Mannen som bodde i gravhulene som fant veien tilbake til livet sitt. Disse fortellingene lyser nå i november. Pest og pandemi er nyheter i alle aviser. Men i Bibelen er epidemier gammelt nytt. Det har skjedd før.

Det kan skje igjen. Men tvers gjennom mørket i pestens herjinger er det lys. Verden gikk videre. Livet gikk videre. Samfunnet greide børen av den epidemien. Og den. Og den. Smerten ved død og sykdom svant hen gjennom årtiene. Og så er vi her.

Vi venter på noe godt nå. Vi venter på mye menneskelig godt, bedre covidtall, julefeiring med familie, skiføre, vår, sommer, sol, syriner. Men vi venter også på en virkelig jul. Flere fortellinger om godhet.

Vitnesbyrd og oppmuntringer vi kan gi videre. Historier om håp som kan deles. De fortellingene som gir lys. Vi skaper vår november, hver enkelt av oss. Men vi skaper på vegne av flere. Vi kan ringe noen som lever alene.

Eller vi kan la være. Vi kan vinke til hverandre med muntre øyne over munnbind. Eller vi kan se surt til siden.

Vi kan invitere til digitalt treff med skjermblått lys og latter. Eller logge av vennlighet og ha nok med oss selv. Sammen og hver for oss skaper vi november nå.