Om å tale eller tie

Når jeg som åndelig leder ber andre om å si mindre eller helst tie, mens jeg selv har retten til å tale nesten så ofte og så mye som jeg vil i offentligheten (f.eks. fra talerstolen), så kommer slike ord fra meg lett så skeivt ut. I beste fall blir jeg i allefall misforstått.

Fra tid til annen tror jeg det er nødvendig med en grundig refleksjon rundt måten vi debatterer med hverandre på, slik både Sten Sørensen og Håkon Hovda har bidratt til med sine innlegg nylig. Litt for ofte tar jeg meg i å ha lest et interessant og innsiktsfullt debattinnlegg f.eks. her på dagensdebatt.no, for så å undre meg når jeg lar blikket fortsette nedover i “kommentariatet” og se hvordan folk skyter fra hofta med ganske drøye og impulsive karakteristikker.

Hvis det er slikt ordgyteri Sørensen refererer til i sitt innlegg, gir jeg han honnør for å ha tatt dette opp. Men jeg tror dessverre innlegget er så generelt at han må finne seg i at det blir tolket, kanskje i retninger han ikke selv ønsket?

Derfor velger jeg å ta ordet, med fare for å havne i kategorien av mennesker som tar ordet i tide og utide.

En viktig og ofte alt for underkjent nådegave i Det nye testamente, er den som omtales i 1. Kor 12,10 om å bedømme eller skjelne mellom ånder, av det greske ordet “diakrisis” som vi finner igjen i ordet “kritikk”. Jeg tror dessverre nettopp denne nådegaven har trange utviklingsmuligheter i mange menighetsmiljøer. Alt for raskt plasseres derfor de menneskene som har denne medfødte sunne evnen til å stille kritiske spørsmål på utsiden, lenge før de har fått lov til å utvikle dette til å bli en vital nådegave i fellesskapet. Litt for mange forteller for eksempel om hvordan de etter å ha stilt kritiske spørsmål ved handlinger, praksiser og beslutninger blant dem som utøver åndelig lederskap, har blitt avfeid med åndelig maktspråk om at man i steden burde tenke positivt, støtte og oppmuntre, ikke være så “kritiske”.

Jeg innrømmer glatt at jeg som menighetsleder selv har vært blant dem som har møtt kritikk på denne måten, i stedenfor å lytte nøye, forsøke å høre om det kan være Ånden som taler, og gå i meg selv. Her trenger jeg stadig å lære. Når jeg som åndelig leder ber andre om å si mindre eller helst tie, mens jeg selv har retten til å tale nesten så ofte og så mye som jeg vil i offentligheten (f.eks. fra talerstolen), så kommer slike ord fra meg lett så skeivt ut. I beste fall blir jeg i allefall misforstått.

Sten Sørensen er ikke en hvilken som helst person, men en fremstående og respektert kristen lederskikkelse innenfor karismatisk frikirkelighet i Norge. Han nyter stor tillit. Det er nok ikke akkurat det han sier, men det at han velger å si det nå, og på en så vag og generell måte, som gjør at noen av oss synes dette innlegget trenger en presisering og tydeliggjøring fra hans side.