Om å skrive bøker

På et eller annet tidspunkt så blir en god bok et berøringspunkt. Mellom himmel og jord. Eller mellom to mennesker, den som skriver og den som leser eller lytter.

«Hvor begynner du hen?» «Hvordan starter man å skrive en bok?» Bli med meg bak bokomslaget og inn i skrive-prosessen.

Du sitter der i ro og fred og det er fyr på peisen og lørdag morgen og du har laget kaffe og rigget deg til for å lese en bok eller surfe på mobilen. Og så er det en liten setning som dukker opp. Ut av intet. Omtrent som en fugl som flyr forbi. Fort, flyktig, du aner bare det usynlige vingeslaget så er den forsvunnet.

Men det var en halv setning der, var det ikke? Du løfter hodet og lytter. Rundt deg er alt som vanlig. Ingen uvanlige lyder. Fra kjøkkenet brummer kaffetrakteren. Vaskemaskinen snakker på sitt uforståelige språk; antall omdreininger i minuttet er dens eneste uttrykk.

Langt unna tuter en bil. Men der i sofaen, så hørte du snevet av en setning. Og du stirrer opp fra mobilen du sitter og leser nyheter på, lurer på om du skal hente fram mac’en, notere litt? Og du har vært forfatter i femten år, så du kimser ikke av mulig inspirasjon. Du reiser deg og henter den datamaskinen.

Og den halve setningen? Jo, du hørte riktig, den setningen var vingeslaget fra inspirasjonen. Og kaffen blir kald i koppen. Kaffetrakteren tier. Vaskemaskina gir opp omdreiningene sine med et pip. Mannen din har kommet inn i stua, har sagt noe om at han skal på ski. Og du har mumlet et eller annet til svar.

Når du endelig ser på klokka etter to og en halv time så er peisen kald. Du er kald på føttene også. Du lurer på om mannen egentlig sa noe om når han kom hjem?

Men på skjermen så står det nyskrevne setninger og stirrer på deg. «Vi er løfterike», sier de. «Vi er begynnelsen på en ny tekst». Eller; «Vi er endelig løsningen på hvordan det kapittelet skal begynne.» Eller enda bedre; «Her har du oss. Vi er kanskje begynnelsen på den nye boken din?»

Ja, det er sånn en bok begynner. For meg. Til nå har jeg skrevet fem romaner, den nyeste,Jeg vet meg et land, kom ut i fjor. Bøkene har alle begynt med ulike bilder, ulike åpninger, scener. Men de har alltid startet med en eller annen slags form for uventet inspirasjon.

Hva betyr ordet «inspirasjon»? Det er et latinsk ord som betyr «innånding». I dag bruker vi kanskje ordet «flyt» om en inspirert skriveprosess. I tidligere tider regnet kunstnere inspirasjon som noe som kom fra Gud, en gave, en innskytelse, et pust fra Gud.

Det uventede, det uberegnelige ved inspirasjonen er sammenlignbart med det forfatteren Andre Bjerke skriver om en virkeligopplevelse: «Du kan jage den verden rundt og i de mest eksotiske omgivelser.

Men du hørte ikke vingeslag av den på en basar i Karachi; du fant ikke fjær av den på skumle kneiper i Vera Cruz; du så ikke skygge av den på sneen i Sierra Nevada.» Men, skriver Bjerke, så sitter du en gråværsdag i Oslo og leser avisen på Briskebytrikken og plutselig er den der og har satt seg til å pusse vingene. «Og den ser opp og blinker til deg…»

Alle skrivende har forskjellige skriveprosesser, ingen forfatter rapporter på samme vis fra frontlinjen hvor bøker begynner. Men Bjerke har rett, den blå fuglen fra inspirasjonen sitter ofte bare plutselig der midt i hverdagen og pusser på vingene sine.

Men en bok er noe mer enn det dagligdagse. På et eller annet tidspunkt så blir en god bok et berøringspunkt. Mellom himmel og jord. Eller mellom to mennesker, den som skriver og den som leser eller lytter.

Så neste gang du kikker på en bok og lurer på om du har tid til å lese, så ta deg tid til å lese. La kaffen bli kald på bordet, la skisøndagen gå i sitt eget spor, kanskje hører du snevet av uventede vingeslag fra både himmel og jord?