Norske misjonærer – fortsatt?

Misjonærtallet synker. Er norske misjonærers tid forbi? Flere har stilt dette spørsmålet i det siste. Mitt svar er helt klart nei. Alt avhenger imidlertid av hvor og hvordan misjonærene brukes.

Det er på høy tid at norske misjonsorganisasjoner justerer sin selvforståelse og strategi. For verden er i rask endring. Vestlige misjonsorganisasjoner skal ikke lenger være pytt og panne i ett og alt. De har likevel en viktig rolle å spille så fremt de plasserer seg innenfor rammen av et stort og verdensomspennende misjons- og kirkefellesskap.

Det er uhyre viktig at vi verdsetter den misjonsinnsats som kristne fra andre verdensdeler utfører og at vi utvikler former for samarbeid med dem. Dynamiske misjonsnettverk og kirker i både Afrika, Asia og Latin-Amerika sender i dag tusener av misjonærer til mange land og kontinenter, også til Norge og Europa. Tiden for solo-løp er forbi. Fremtidens misjonsstrategier utvikles i felleskap. «Norske» misjonsstrategier, som vedtas her hjemme og som tres nedover hodene på våre partnere, fungerer ikke. Å tro at våre misjonsledere har patent på gode løsninger er en illusjon.

Les også: Tenk om igjen, Kleppa

Veksten i andre kontinenters misjonsinnsats betyr ikke at norske misjonsorganisasjoner bør oppleve parkert eller tilsidesatt som internasjonal misjonsressurs. Vi er fortsatt en del av den verdensvide Kristi kirke, og vi har del i et felles ansvar. Vi skal bringe evangeliet videre, nasjonalt så vel som internasjonalt. Samtidig bør vi ta innover oss at vårt eget kontinent i økende grad fremstår som misjonsmark. Mens antallet kristne øker raskt i sør og øst, reduseres antallet kristne langt raskere i nord og vest. Dette betyr at vi både må demme opp om en betydelig lekkasje og innse at hver generasjon må kristnes. Til tross for store utfordringer på hjemmebane og stor kirkevekst i sør, er det fortsatt behov for norske misjonærer internasjonalt. Det er likevel ikke uvesentlig hvor vi sender dem. Det må være behov for dem, de må få innpass, og de må gjøre en forskjell.

De internasjonale behovene er fortsatt store. Mange folkegrupper har i liten grad og av ulike årsaker et begrenset kristent nærvær. Noen av dem har i dag få eller ingen muligheter til å komme i berøring med kristen tro. Andre folkegrupper har en kristen minoritet som er forfulgt for sin tros skyld. Om behovet for eksternt personell er tilstede, befinner likevel svært mange av disse gruppene seg i områder hvor norske misjonærer har begrenset adgang. Dette skyldes restriksjoner knyttet til innreise, visum og arbeidstillatelse, eller generell skepsis til den hvite kristne mann, hans forhistorie og kulturelle bagasje. Det kan også være stor risiko forbundet med å sende norske familie til slike områder. Vi har vært gjennom en sår og vanskelig misjonærbarndebatt, som en kan trekke mange lærdommer fra. Det er slett ikke sikkert at barn opplever det trygt å leve i et muslimsk majoritetsland med strenge sikkerhetsforanstaltninger, kontinuerlig uro og stadig evakueringsfare. Vi har heller ikke oversikt over hvilke langtidsvirkninger dette vil få.

Les også: Misjon - til frelse eller samfunnsendring?

Det er også grunn til å tenke over hvordan nærværet av vestlige misjonærer påvirker de grupper av lokale kristne som finnes i disse områdene. I mange tilfeller kan de lett påføres unødige lidelser ved tette utenlandske forbindelser eller fysisk tilstedeværelse av vestlige aktører. De blir fremmedgjort, marginalisert, forfulgt, eller i verste fall, drept. Ikke-vestlige misjonærer derimot, kan i mange tilfeller få lettere inngang. De pådrar seg ikke uten videre den samme negative oppmerksomhet som oss, og de kan kanskje i mange tilfeller ha større forutsetninger for å få utrettet et arbeid. En kristen etiopisk ungdom, som jeg ble kjent med for mange år siden, er nå utdannet siviløkonom og har slått seg ned som teltmaker i et land i Midtøsten hvor norske misjonærer bare kan drømme om å få permanent oppholdstillatelse i. Hva kan vi lære av dette? Om vi selv ikke har adgang til slike land, kan vi likevel bidra til å utruste og støtte andre. Men våger vi spille andrefiolin der det trengs?

Hva er så veien videre for norsk misjon? Floraen av norske misjonsorganisasjoner har ulik historie og ulikt fokus. Det kan dreie seg om forskjellig geografisk fokus eller på ulike dimensjoner ved misjonsoppdraget. Mens noen favner vidt og bredt, har andre et spisset fokus på lederopplæring, teologisk utdanning, helse, diakoni, forfølgelsesproblematikk, bibeloversettelse og så videre. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å problematisere forskjellene, så lenge den enkelte organisasjon har tenkt grundig gjennom fordeler og ulemper ved den strategien de har valgt og hva som kreves for å implementere den.

Jeg tror det fortsatt er behov for norske misjonærer til mange ulike oppgaver, men at de stadig sjeldnere skal stå i frontlinjen over alt. De kan utføre en viktig innsats som støttespillere, mentorer, rådgivere, og undervisere innenfor rammen av etablerte nasjonale kirker. Sist, men ikke minst, kan de oppmuntre, støtte og utruste disse kirkene til misjonsinnsats blant unådde folkegrupper i og utenfor eget land. Vi har en rik misjonsarv å øse av. Jeg har også tro på å knytte seg opp til internasjonale misjonsnettverk. Tiden for «norske» «misjonsfelt» er forbi. Vi kan ikke lenger fordele verden mellom oss. Uansett hvor vi er, bør vi akseptere at vi er en del av en større satsing hvor flere aktører inngår. Vi bidrar med vårt, og andre kan bidra med sitt. I høst reiser jeg til et land i Asia sammen med en kirkeleder fra et annet asiatisk land. Vi vil vurdere om vi kan gjøre noe sammen i dette landet. På denne måten utnytter vi ressursene som Gud har betrodd oss.

Mange norske misjonsorganisasjoner har vært fødselshjelpere til nasjonale kirker. Jeg har selv hatt gleden av å arbeide i en av dem, Mekane Yesus-kirken i Etiopia. I Stefanusalliansen, der jeg nå arbeider, har vi et noe annerledes og mer variert utgangspunkt. I tillegg til å støtte opp om etablerte misjonskirker med vestlige røtter og nasjonale misjonsnettverk som utgår fra slike eller lignende kirker, støtter vi opp om de historiske kirkene. Disse kirkene er ikke en frukt av vestlig misjon, men har en helt annen tilblivelseshistorie, gjerne med røtter helt tilbake til urkirken. De fleste av disse kirkene består av forfulgte eller marginaliserte kristne minoriteter som i stor grad er isolert fra omverdenen. Ved å støtte dem og tale deres sak bidrar vi til å sikre deres fortsatte eksistens i nærmiljøet, og vi styrker deres mulighet til å fremstå som misjonale kirker innenfor og på tvers av egne landegrenser. Vi bidrar også til å føre ledere for ulike kirker sammen til inspirasjon, erfaringsutveksling og samarbeid. Vi har ikke eget personell i disse områdene, men vi bidrar med undervisning, rådgivning og økonomi der det trengs og hvor det tjener kirkens sak.

Jeg forstår dem som er kritisk til å sette misjonsorganisasjonenes egne personalressurser og økonomiske bidrag til partnere opp mot hverandre. Men dessverre er vi til en viss grad nødt til det. Noen ganger kan det være bedre å støtte nasjonale krefter økonomisk enn å sende en norsk misjonærfamilie. En kan få gjort veldig mye godt arbeid med varige resultater i et lavkostnadsland for 300.000 kroner. Denne summen spises fort opp om en til sammenlikning skal dekke inn misjonærers hyppige reiser frem og tilbake til misjonslandet, lønn, studielån, boutgifter, sosiale utgifter og misjonærbarns utdanning. Alt dette er utgifter som påløper før driftsbudsjettet til selve «arbeidet» tas i betraktning. Norske misjonærer er ikke nødvendigvis den beste løsningen. Stadig kortere misjonærperioder, mindre kulturell innsikt, svakere språkkunnskaper, kortvarige relasjoner, mindre erfaring og redusert kontinuitet øker sårbarhetsfaktoren i arbeidet.

Aller viktigst er Guds rikes utbredelse, ikke hvem som står i frontlinjen til enhver tid. Vi trenger fortsatt mange norske misjonærer, men vi bør tenke gjennom hvor og hvordan bruker dem.