Nødvendige styringsendringer
Det er åpenbart behov for endringer for å få paralamentarismen til å fungere etter hensikten.
I fjor feiret vi stort 200-årsjubileet for Grunnloven. Samtidig kunne vi ha markert at det var 130 år siden parlamentarismen fikk gjennomslag her i landet.
Parlamentarismen ligger til grunn for styringen av landet vårt selv om ordningen ikke ble grunnlovsfestet før i 2007. Da ble ordningen med mistillit til den sittende regjering innført i Grunnlovens paragraf 15. Tidligere ble parlamentarismen sett på som en konstitusjonell sedvanerett.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men hvorfor bruke spalteplass og energi på dette akkurat nå? Svaret er at parlamentarismen, etter vårt syn, ikke fungerer som den var tenkt. I tillegg er vi midtveis i en stortingsperiode, og det begynner å haste med å fremme forslag til endringer i Grunnloven for at de skal kunne behandles i neste stortingsperiode.
Stortinget beskriver styringsordningen slik på sine nettsider: «Parlamentarismen er et styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Hvis et flertall i Stortinget vedtar at de ikke lenger har tillit til regjeringen, må den gå av».
Systemet bygger på et maktfordelingsprinsipp der makten skal deles mellom den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen og regjeringen) og den dømmende makt (Domstolene).
Men fordelingen av makten fungerer ikke alltid som den var tenkt. Noen eksempler:
Da daværende kirkeminister Trond Giske ( Ap) arbeidet med stortingsproposisjonen om skille mellom stat og kirke, var det viktig for ham å skaffe et så bredt flertall som mulig. Det endte med at han ba komiteen om å skrive et forslag til proposisjonen som departementet senere fremmet for Stortinget. Det vil si at komiteen fikk sitt eget forslag til behandling og kom med en innstilling på bakgrunn av det de selv hadde foreslått.
Les også: En langvarig katastrofe
Når stortingskomiteene har saker til behandling, er det vanlig at de sender spørsmål til departementet for å få klargjort enkelte ting. Ikke sjelden skjer det at departementet setter seg ned og skriver en innstilling for komiteen, fordi de oppfatter at komiteen ikke har den nødvendige fagkompetanse for å behandle saken skikkelig.
På toppen av dette kommer de siste års klare utfordringer av maktfordelingsprinsippet: Først under Bondeviks mindretallsregjeringer der Stortinget gang på gang «dikterte» hva regjeringen skulle mene for å få flertallet. Kritikerne kalte fenomenet «stortings-regjereri».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Les også: En ny sjanse i Addis
Så kom Stoltenbergs flertallsregjeringer som ikke behøvde å tenke på hvilke reaksjoner forslagene deres fikk i nasjonalforsamlingen. På den måten ble Stortingets innflytelse over den faktiske politikken pulverisert. Det kan best illustreres med de minimale endringene som skjedde i budsjettene i de åtte årene den rødgrønne regjeringen satt ved makten.
Det er åpenbart behov for endringer for å få parlamentarismen til å fungere etter hensikten.
