NLM og misjonærbarna

Jeg har flere ganger foreslått tiltak for å gi misjonærbarna plass, som at NLM kunne lage en bok med deres fortellinger. De som har jobbet med misjonærbarnsaken kjenner godt til forslagene, blant annet Unndis Bergås, Kari Margrethe Solvang og Øyvind Åsland.

Når en slik bok endelig kom, var det fra noen utenfor, Lene Asks «O bli hos meg». Det er påfallende og typisk at den ennå ikke har blitt omtalt i NLMs eget magasin Utsyn.

Jeg opplever at NLM har brukt involverte misjonærbarn for å legitimere prosessen, heller enn å faktisk slippe stemmene til, og la dem høres. Da Ottosen i 2007 offentlig snakket om at misjonærbarna er i en «maktposisjon», avslørte det en sterk frykt for deres perspektiv.

Jeg opplever at NLM har brukt involverte misjonærbarn for å legitimere prosessen, heller enn å faktisk slippe stemmene til, og la dem høres.

I Ottosens tilsvar til min kronikk framstår han mer dempet enn normalt, men også her prøver han å lede oppmerksomheten bort fra kritikken, og over på uvedkommende detaljer og på den som kritiserer. Det gjøre han gjennom en rekke ufine antydninger, som at jeg er ute etter pengene til NLM, og at jeg er en kranglefant som ikke gir meg, selv etter mye dialog. Noe av dette må kommenteres.

Ottosen skriver at han ikke kan kommentere «den fortrolige dialogen vi har med enkeltpersoner». Like etter forteller han om at NLM har gitt støtte til behandling og at «Hansen er blant dem som har fått slik støtte.» Det Ottosen altså i praksis mener, er at han ikke kommenterer noe om den fortrolige dialogen, med mindre det gagner ham og kan brukes til å forsvare NLMs ledelse.

Den økonomiske støtten NLM hevder å gi, er svært begrenset. Det stemmer at jeg har ment NLM bør gi økonomisk kompensasjon for tap av barndom etc. Mange misjonærbarn er i dag uføre, sliter med betraktelige psykiske problemer og har store tilknytningsvansker. Men slik kompensasjon har jeg argumentert for først etter at NLM gjentatte ganger har feilet grovt i å rette opp.

Jeg er overbevist om at slike krav aldri ville kommet om NLM hadde behandlet misjonærbarna med større respekt. Når Ottosen på vegne av Åsland og Solvang hevder at «ledere i Misjonssambandet hatt mye dialog med Hansen», er det uttrykk for en opplevelse jeg ikke deler: Eksemplet mitt fra korrespondansen med personalsjefen der NLM bryter med sine egne regler for håndtering av varsler om overgrep, er bare ett av mange hvor jeg måtte tvinge NLM til å lytte.

NLMs ufine kommunikasjonsstrategier har fått utspille seg i årevis. At han får fortsette slik, uten at hverken styret eller folket i NLM setter ned foten, er symptom på et alvorlig kulturproblem. I sin misjonsiver har NLM tråkket på sine egne barn. Både misjonen og barna vil fortsette å lide om NLM ikke begynner å ta selvkritikk.