NLM, min arbeidsgiver
Jeg har alltid kjent på kall til å bli misjonær. Ei misjonskvinne som holdt Utsyn viste oss annonsen for opptak på Fjellhaug i 1953, og jeg ble misjonsskoleelev – og kjent med Misjonssambandet for første gang. Etter hvert så både kona mi og jeg dette som en Guds styrelse i livet.
Vi var opptatt av å gå der Gud ville ha oss og gjøre hans vilje der vi kom. De årene vi var i lønnet arbeid for NLM, så vi på Hovedstyret og Etiopia-styret sine plasseringer som Guds vilje med oss. Selvsagt kunne vi ha andre planer om arbeidssted og virke, men aksepterte styrets vedtak fordi vi regnet med at de hadde oversikten over både behovet og vår dugelighet. I ettertid kunne det vise seg at styrets vedtak ikke var det beste, så da ble det omplassering.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
NLM er ingen fullkommen organisasjon, verken åndelig eller administrativt. Det er jo feilende mennesker som styrer med den vidstrakte virksomheten hjemme og ute. Noen arbeidere har gått sine egne veier når det gjaldt forholdet til NLM, og meldt seg ut på grunn av NLMs lære og praksis, personlig uoverenskomst, eller kall til tjeneste i en annen kirke eller institusjon. Misjonær Otto Torvik forlot NLM i 1940 for å danne Muhammedanermisjonen, forkynner og misjonær Hans Bergane gjorde det samme i 2014 for å danne Misjon Sarepta.
Noen har følt seg forbigått eller blitt urettferdig behandlet, det er nemlig ikke alltid like enkelt å se både NLMs side og sin egen side i ei sak. Det er ikke rett bare å åndeliggjøre alle saker mellom troende heller, men alle ting kan bringes fram for Herren. For vår del så takker vi Herren for den tjenesten han har ført oss inn igjennom Misjonssambandet.
