NETTDEBATTEN: Når siste ord er moderert
Heldigvis er det ingen anonyme debattanter som skal avgjøre hvor jeg skal tilbringe evigheten. I den saken har den øverste moderator siste ord - alene.
Midt i striden mister noen hodet. I nettdebatter stenges noen ute. Andre «nektes» adgang til de himmelske saler.
Og i ærlighetens navn får jeg bekjenne at jeg atter har falt for tilbøyeligheten til å argumentere på nett. Sågar kjenner jeg i mitt indre lysten til å rettferdiggjøre det, for hangen til debattsysler har flere oppsider, selv om nedsidene finnes.
Den store oppsiden er sjansen til å få satt ord på egne holdninger og derigjennom få klarhet i om man har noe å fare med.
Nettdebatter kan være fæle og fordummende. Likevel kan man få brynt seg, og man finner ut hva folk tenker, ikke minst i kristen-nisjen. Den er kanskje smal, men mer mangfoldig og interessant enn mange kanskje tror.
Så var det nedsiden. Den er også der, og påskeuka var langt fra stille alle steder. På dagen.no gikk det for seg da mange meningsytrere oppdaget at Dagen nå vil kreve at debattanter står fram med fullt navn, ikke med dekknavn. I ordlekens hete lanserte jeg ordet «debattburka», om enkeltes tildekking. Det var det ikke alle som likte.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mange har etter min standard gått langt over streken i karakteristikker av andre, under dekke av ytringsfriheten. Jeg tror bestemt anonymiteten gjør mange tøylesløse. Det ble bekreftet av de ville protestene på de nye reglene. Mine innlegg fikk etter hvert en av de «tildekkede» til å spørre om det ikke var slik at Dagen bare ansatte kristne journalister? Vedkommende trodde ikke jeg ville få innvilget permanent opphold i det himmelske.
Yrket mitt har noen omkostninger. Gjør du noe i embeds medfør som noen ikke liker, kan du få passet påskrevet. Det fikk jeg i en helt annen sak, av en helt annen person. Vi var uenige, og jeg fikk klar beskjed om at det jeg gjorde ikke var bra nok av en «kristen» journalist.
Da var det helt greit å legge et par hermetegn rundt ordet. Så effektivt ble jeg frarøvet nåden, forøvrig av en engasjert kristen hvis himmeladgang det heldigvis ikke er opp til meg å bestemme.
Jeg får finne meg i at det går hett for seg i debatt og journalistikk, endog å bli «fradømt» kristennavnet, så lenge jeg kan se meg selv i øynene og oppriktig si at jeg har holdt min sti ren. Da har jeg integriteten intakt. At det skulle skje to ganger på en uke, var litt av en opphopning. Sånn er det ikke til daglig.
Så spørs det om jeg skal le eller gråte over at enkelte synes slikt kan godtas i et ordskifte. Heldigvis er det ingen anonyme debattanter som skal avgjøre hvor jeg skal tilbringe evigheten. I den saken har den øverste moderator siste ord - alene.
Stein Gudvangen
journalist i Dagen
